Hvor hun enn ser hen i det lille stuende fulle lokalet, hvor luften står stind av pudder, støv, tobakk og den egne lukt som er i gamle teatre, sitter mennesker to og to. Da hun plutselig får øie på en kvinne som ser ut til å sitte alene nogen plasser lenger frem, er det som om all kvinnelig ensomhet veldet inn over henne. Den tilbakeholdne, litt avvisende damen uten følge, hun, som møtes av ingen, når hun går av toget eller på land, som ser sig søkende rundt efter et bud, når andre omringes av glade ventende --- hun, som i kupèen eller spovognen ikke kan få sine øine fra det pludrende og leende barnet på en fremmed mors fang, som bøier sig og klapper dyret på veien, fordi hennes hender aldri får kjærtegne, er urolige efter forgjeves søken efter noget å slutte sig om -- å, Alberte kjenner henne nu, vet hvem hun er, skjelner henne uten vanskelighet ut fra de andre. Før så hun henne aldri.
Sist sett
