I Bibelen står det at <<alt virker sammen til det gode>> hvis du elsker Gud, men det er stunder da det ikke føles slik i det hele tatt. Stunder da du tenker: <<You, Gud! Dette er bare rot. Kan du følge med litt på hva som skjer her nede?>> Kanskje det å tro er evnen til å chille'n og ha tillit til at noen der oppe har lagt settlisten på riktig vis? Kanskje det er når du slapper helt av i forhold til hva som enn måtte dukke opp på din vei, at åpenbaringen virkelig viser seg, og at selv de vonde stundene kan snu og bli til velsignelse for deg?