Bokelskere.no

Verden er en gåte, tenkte Jenny nå. Men vi venner oss til gåten etter hvert som vi vokser opp. Så den til slutt ikke oppleves gåtefull lenger. Verden blir noe tilforlatelig. Og det må innbitt ettertanke til for å avkle verden dens skinn av å være noe begripelig. Det må intens selvfordypelse til for å oppleve at verden er et mysterium... Var ikke det kosmisk? Det eneste virkelige mysterium er det som alle ser. Men det er også det eneste som aldri nevnes.  Det er noe alle mennesker er sammen om. Men det er aldri samtaleemne. Det mest obskure er det dagklare. Det mest okkulte er det vi alle opplever hver eneste dag... Her våkner vi på en klode i universet. En globus på svev. En trollkule. Med sjøer og skoger og fjell. Og med en lett sprut av liv i alle størrelser og fasonger.  Her dasker stoffet omkring på marken. Her spretter det fram mellom steiner og trær. Her stimer det i elver og sjøer. Her flakser det opp i luften mellom himmel og jord. Og mer, mer: Stoffet på denne mystiske planeten er bevisst seg selv. Det slår ut med armene og sier: God aften! Her er jeg folkens! Så skjer det likevel. At vi venner oss til alt dette vi ser omkring oss som om det var noe nødvendig. Vi synes at livet på denne planeten er den mest fornuftige formen for liv. Bare dronter og dinosaurer er ekstraordinære. Fordi de ikke finnes lenger.