Den aktelse Stefan Akadjevitsj nød som embedsmann skyldtes først og fremst at han var omgjengelig og hensynsfull mot folk. Og det var han blitt fordi han kjente sine egne feil, dertil var han frisinnet, og det hadde han ikke lest seg til i sin avis, det var medfødt hos ham. Men det viktigste var kanskje at han stod helt uanfektet overfor den sak han arbeidet med og forløp seg aldri, fordi han aldri lot seg rive med.