I VEDSKÅLEN
Hugalt å drive med noe
en virkelig kan.
Kløyve ved for eksempel,
det er god medisin
for kropp som for sjel.
Bare dette å ta i økseskaftet
er som å håndhilse på
en gammel kjenning.
Så endereiser du en kabbe på hoggestabben,
svinger øksa og klemmer til,
treffer på millimeteren.
Kabben sprekker med en sprø knekk,
og det lukter så godt av veden,
særlig hvis det er økselindret,
soltørket bjørk. Du tar opp
ei vedski og snuser på den:
en duft så levende rein,
så nær ved alle ting, og likevel
fjern som en jonsokkveld
i din ungdom, stjerna
i juninatta.
Ja når du står slik i vedskålen
og kløyver helgeveden,
kan det komme for deg at
du siktet for høgt
etter mål og mening i livet ditt.
Sist sett
