Blir så tydelig at alt er forbi hver dag. At jeg hver dag er en annen enn dagen før. At den jeg var i går, er flyttet inn i mørket foran meg, bakerst i rekken av alle de jeg har vært. Og bak meg også i mørket står de jeg skal bli, jeg vet ikke hvor mange de er, kanskje bare noen få? Og ikke hvordan de er. De venter på å ta plassen min. Lengter etter lyset, men jeg står og skygger for dem, så de ikke kan se dem som står foran meg og ikke kan lære av feilene deres, mine.