Bokelskere.no

Men ennå merket vi ikke faren. De få forfattere som virkelig hadde gjort seg det besvær å lese Hitlers bok, hånte hans svulstige papirprosa istedenfor å gå løs på hans program. I stedenfor å advare beroliget de store demokratiske aviser daglig om og om igjen leserne med at en bevegelse som bare så vidt kunne finansiere sin enorme agitasjon ved hjelp av storindustriens penger og alskens lånespekulasjoner, uunngåelig måtte bryte sammen i morgen eller i overmorgen. Men kanskje har en i utlandet aldri vært klar over den egentlige grunn til at Tyskland i den grad undervurderte og bagatelliserte Hitlers person og stigende makt i alle disse årene:

Tyskland har alltid vært en klassestat, men innenfor dette klasseideal har det også alltid vært beheftet med en uhelbredelig overvurdering og forgudelse av "dannelsen". Bortsett fra noen generaler ble de høyeste stillingene i staten utelukkende forbeholdt de såkalt "akademisk dannede" I England hadde en Lloyd George, i Italia en Garibaldi og Mussolini, i Frankrike en Briand virkelig steget fra folket og opp i de høyeste statsembeter; i Tyskland ble det holdt for utenkelig at en mann som ikke hadde fullført borgerskolen, for ikke å tale om å ha gjennomgått en høyskole, at en som hadde overnattet i husvilleherberger og på gåtefullt vis fristet et ynkelig liv i årevis, noen gang skulle kunne så mye som nærme seg en stilling der det måtte ha sittet en friherre von Stein, en Bismarck, en fyrst Bülow. Ingenting har i den grad som dette dannelseshovmod forledet tyskerne til å se Hitler bare som en ølstueagitator, en mann som aldri virkelig kunne bli farlig, lenge etter at han takket være sine usynlig trådtrekkere hadde vunnet mektige hjelpere i de forskjelligste kretser. Og selv da han var blitt kansler i 1933, regnet de fleste, og tilmed de som hadde skjøvet ham fram til denne stilling, at han bare var en slags stråmann og at det nasjonalsosialistiske herredømme var en episode.