Bokelskere.no

Jeg har alltid følt det som en plikt å etterspore biografisk eller essayistisk hvorfor fremmede verker eller personer virker eller ikke virker på sin samtid. Derfor kunne jeg ikke la være å spørre meg selv mang en stille stund hva det kunne være for spesielle egenskaper ved mine bøker som skaffet meg slik uventet fremgang. Til syvende og sist tror jeg det kommer av en personlig svakhet. Jeg er nemlig en meget utålmodig og temperamentsfull leser. Jeg blir irritert over alt vidløftig, enten det gjelder en roman, en biografi eller en avhandling. Bare en bok som holder seg på toppen side etter side, og som river en med i et eneste åndedrag like til slutten, kan gi meg en fullkommen nytelse. Jeg synes at ni tiendedeler av de bøker jeg leser, flyter altfor mye ut i bredden på grunn av overflødige skildringer, snakksalige dialoger og unødvendige bipersoner. Det er ikke spennende og dynamisk nok. Selv i de mest berømte klassiske mesterverk blir jeg forstyrret av de mange kjedelige og grå partiene. Mange ganger har jeg lagt frem den vågsomme plan for forleggerne å gi ut den samlede verdenslitteratur fra Homer over Balzac og Dostojevskij til Thomas Manns "Zauberberg" i en oversiktlig serie med en dristig nedskjæring av alt individuelt overflødig. Da ville alle disse verkene, som uten tvil har varig verd, bli levende for vår tid på nytt.