Bokelskere.no

Han betraktet husene, veiene og trærne, som om det skulle finnes spor etter hans tidligere liv på dem. Men han så bare stumme, likegyldige overflater. Han lente seg mot et av de gamle kastanjetrærne på torgplassen, strøk med hendene over den skitne grå barken. Han så seg selv gå forbi her som barn, han var på vei til skolen, på vei til musikktimen, på vei hjem. Plassen var folketom, og det var svært stille, men luften kjentes nesten levende. Andreas var på selsomt vis lykkelig, kanskje var det erindringen, denne flyktige følelsen av lykke, som forsvant så snart man forsøkte å konsentrere seg om den.