De raste rundt i gatene og digget alt på sin egen måte, en måte som senere ble så mye mer trist og passiv og tom. Men de danset bortover gaten som noen sprellemenn, og jeg labbet etter slik jeg har gjort hele livet etter folk som interesserer meg, for de de eneste jeg bryr meg om er de helsprø, de som er helsprø etter å leve livet, helsprø etter å prate, helsprø etter å bli reddet, som er grådige på alt mulig på én gang, de som aldri gjesper eller sier noe alminnelig, men som hele tiden brenner og brenner og brenner som fantastiske romerske lys til de eksploderer som store edderkopper mot stjernene, og i midten ser du det blå lyset som smeller og alle bryter ut i et: "Ååååh!".
Sist sett
