Jeg gjentar for meg selv: Alt er enkelt og greit. Men den ubehagelige følelsen blir ikke borte. Jeg angrer at jeg startet den tåpelige samtalen på Slottsplassen, men den kan ikke slettes. Sabine kysser meg på kinnet og vinker farvel i døren.
Jeg tenker at livet er den ene knuste illusjonen etter den andre, og at illusjonen om oss selv er den aller skjøreste.