Han var stor, like stor som mengden av de mennesker som fortalte ham det. Han hadde rett, rett i samme grad som antallet av dem som trodde det. Han så ut over havet av ansikter, av øyne. Han så seg selv bli født i dem, så seg selv få livets gave der. Dette var Peter Keating, dette som han så gjenspeilet i de stirrende pupiller, og hans legeme var bare gjenglansen.