Foten min har akkurat brutt vannoverflaten da jeg hører en stemme - Er du er for å ta livet av meg, kjæreste? Jeg virvler rundt. Stemmen kommer fra venstre, så det er ikke så lett for meg å lokalisere den. Den hørtes så svak ut. likevel må det ha vært Peeta. Hvem ellers på arenaen ville kalt meg kjæreste? Jeg saumfarer bredden med øynene, uten å får øye på noe. Bare mudder, planter og foten av steinene. - Peeta? hvisker jeg. - Hvor er du? Det kommer ikke noe svar. Var det bare noe jeg innbilte meg? Nei, jeg er sikker på at hørte det, og at det var rett i nærheten. - Peeta? Jeg lister meg bortover bredden. - Ikke tråkk på meg, da. Jeg skvetter bakover. Stemmen hans kom fra rett under føttene mine. Fortsatt ser jeg ingen ting. Så åpner han øynene, umiskjennelig blå i det brune mudderet og de grønne bladene. Jeg gisper og blir belønnet med et glimt av hvite tennner da han smiler.
Sist sett
