Bokelskere.no

Det var for eksempel den mørke, magre arkivaren, Ibrahim-effendi som hadde ord på seg for å være helt ubestikkelig; en fåmælt, innesluttet mann som bare interesserte seg for sine mange barn og vesirens korrespondanse og arkiv. [...] Han tilbragte hele dagen i et halvmørkt rom fullt av kister og hyller, hvor alt var ordnet etter et system som bare han kjente. Ba noen ham om en kopi av et eller annet dokument eller gammelt brev, ble han alltid like opphisset, som om det hadde hendt noe fullstendig uventet og uhørt, reiste seg brått, stilte seg midt i rommet og presset ettertenksomt begge hendene mot tinningene. Plutselig begynte de mørke øynene å skjele til hver sin kant og "og så på to hyller på hver sin kant samtidig," som Esjref-effendi sa. Og hele tiden mumlet han navnet på det ettersøkte dokumentet, fortere og fortere og mer og mer utydelig, til mumlingen gikk over til en langtrukken neselyd som minnet om snorking. Så avbrøt han plutselig den uforståelige mumlingen, gjorde et hopp som om han ville forsøke å gripe en fugl i flukten, og stakk begge hendene langt inn i en hylle. Og der lå som regel også det papiret han skulle ha fatt i.