... i bevisstheten om at jeg - og envher av oss, ikke sant - mener å være "en", men i virkeligheter er "mange", alt efter de vesensmuligheter som er nedlagt i oss. Overfor den ene er vi "en", overfor den annen er vi også "en"... og illusjonen om at vi er en og den samme for alle, nemlig den "en" som vi innbiller oss at vi er i alt vi foretar oss. Men det stemmer jo ikke, det er ikke sant! Det oppdager vi lett når vi plutselig, ved et uhell, blir hengende fast i en eller annen av våre handlinger. Jeg mener: da merker vi at vi ikke var med i denne handlingen med hele vårt vesen, og at det altså ville være en blodig urett å dømme oss bare ut fra den, holde oss bastet til skampelen hele livet igjennom, som om hele vårt liv var sammenfattet i denne ene handlingen.