Det gjør meg så inn i helvete forbanna når mennesker som sannsynligvis aldri har krøpet rundt på badegulvet med angsten dunkende i mellomgulvet, stått ved sporet klar til å hoppe, vært våkne fem døgn i strekk, sittet med kniven mot strupen, fått tvangstrøye på lukket avdeling, foraktfullt sier at «vi må akseptere at livet ikke alltid er gøy. Vi må også kunne ha det dårlig.» Fuck you. Som om stavgang og gulrotjuice og klemmer og oppbyggelig litteratur skulle kunne løse hele greia. Som om angst og depresjon og selvmordstanker først og fremst er en holdning.