«Nå har jeg lest noe aldeles storartet, praktfullt . . .» sa han. [...] «Du må lese det, Hans. Det er Don Carlos av Schiller. Du skal få låne boka dersom du vil . . .»
«Uff nei,» sa Hans Hansen, «la det være Tonio, slikt passer ikke for meg. Jeg holder meg til hestebøkene mine, vet du. Der er vel noen bilder, skal jeg si deg.».