Aubrey var datteren Judith aldri fikk. Han var sårbar og trengte omsorg, en baby, det var det han var, gutten hennes. ”Moren er et barns eneste trygge havn,” siterte Judith ofte fra Hilda Beatys A Mother knows til alle som ville høre. Det var hun som satt sammen med ham de lange kveldene foran TV-en og drakk sherry og strikket mens Harold og William var ute ”og svermet”, som hun sa, med Linda og Jean fra nummer fjorten; som strøk ham på det melkehvite hodet og sa, ”de fortjener deg ikke, vennen min” når Aubrey klaget (en gang, aldri mer) over at jentene ikke var interessert i ham, og at han ikke hadde andre valg om lørdagskveldene når verdens forlangte at det var fest, enn å jogge av sted sammen med vulgære, utiltalende Arthur til et lugubert sted der gamle, gale menn veltet over ende i krokene. ”Men en dag vil du finne en vakker pike,” forsikret hun ham. ”Vær tålmodig. Vi må møte dette med styrke, og” – fniste hun – ”et bitte lite glass sherry.”
Sist sett
