Mor står i solen
det lyser av huden hennes
barna flyter på luftmadrasser gjennom skoger og sletter

Hun pilker pale
nynner en blomstermelodi
hun noterer alt hun tilbereder spiser og sier
i små bøker

Hun har et bibliotek i munnen
Hendene arbeider overtid
men på landstedet synker hun ned i fluktstolen
i nøyaktig tretti sekunder

før barn brenner fingrene sine
sår skal plastres
mat helles i munner og kropper
en genser skal lappes på armen
et lommetørkle over rennende blod

Nærmer meg pusten din
du som var meg for lenge siden
skal kaste ned et tau som du kan
trekke gyngehest
trehjulssykkel med

jeg skal tegne opp et kart
som du kan gå etter et tjern
å fiske små ørreter i
en stamp til å samle tårer
skitne plagg hvite lommetørkle

jeg følger deg på stier som
blir til gress og løv

Barnet sover under sengen
når natten kommer slengende
med tomflaskene
kryper det opp i Guds fang

Jesusbildet vokser og minker
kveldsbønnen brummer
og far setter åregaflene i taket
ror huset vekk gjennom gatene

Gråten fra en av farmors venninner
han sitter stille lar minnene flyte
inn i hjertet
der henger de på en knagg
kan plukkes ned når han trenger
farmors trygge smil

hun som skulle på engelskkurs
klar for tur til slekt i Statene
så klippet døden livet over
brått som et steinras

Hvor er far
han sitter i stolen og blar i astronomiboken
han har glemt navnene som han pleide å ha
på en hylle bak i hodet
og hvor han var i går
da satt han på sengekanten og strikket små hull i
stjernehimmelen

dit skal han en gang
ikke under skes fots myrjord
stadig mister han biter av seg selv
som er vanskelige å plukke opp

alle vennene har døden tatt med seg
bare han igjen og mor
hun har blitt litt mindre for hvert år
fremdeles springer hun krokrygget
gjennom dagene

Far alene i huset
husker ikke hvor mor er
tankene har krøllet seg
han blir en tiger og klorer natt fram

min søster tar tak i fars flokete liv
gir ham en ny tilværelse
hvite dager hvite rom

mye stilhet en slags ro
som flyter som fugler mellom veggene

Jeg legger Mahler i CD-spilleren
far lytter som om han er alene i
en konsertsal
mørke klanger korstemmer som
tar heisen ned til bassens kjeller

den er litt tung sier far
han er på den klassiske frekvensen
gløtter ut vinduet uten å se
tar til seg tonene som fremdeles griper
tak i ham

en gang når håret mitt har snødd
og tankeneblafrer motvinds
vil jeg bli matet med sekstitallslåter
progressiv rock og sanger
lette som regn

I den nye leiligheten
med god utsikt over bydelen finner
mor nytt ankerfeste
hun har venninner som hun deler
konserter og teateropplevelser med
får besøk av slekt og gjør korte
spaserturer til de gamle og fars rom

stemmen hennes høyt og lavt
motoren i livet hennes
jeg ringer iblant mens datteren vår
er en budbringer med smil og tålmodighet

jeg har arvet biter av far og mor
det rastløse gemyttet å snakke
med fremmede forbipasserende
og et uflidd temperament som blåses ut på grå dager
kanskje jeg blir en gang som far vandrer
inn i tåkelandskapet
da ønsker jeg å ha et hjørne i hodet med
gamle plater noen kjærlighetsbrev
der årene ennå ikke har strøket ut ordene