Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Frankfurt 2019 er et tilbakelagt stadium. Det vil si - bokmessen i Frankfurt er over, Norge har kommet seg trygt hjem og alt er som før. For oss. Men ikke for Thure Erik Lund. I anledning av at hans roman Grøftetildragelsesmysteriet var kommet i tysk oversettelse i 2019 med tittelen Das Grabenereignismysterium, var Lund invitert til bokmessen i Frankfurt, der Norge var såkalt hovedland av året og skulle ha alles øyne på seg. Lund ankommer Frankfurt Bokmesse i sin Citroën DS, 1975-modell, etter å ha omveiet seg sørover i det tyske landskapet. Bilen blir parkert utenfor bokmessens hovedinngang, og forfatter Lund trår inn på Frankfurter-messen. Hvordan det gikk? Hvordan ble hans møte med det internasjonale litterturfolkets jag etter kontrakter på utgivelsesrettigheter av «verdenslitteraturen»? Vel, akkurat som forventet, og ingenting blir riktig som før. For Lund er en forfatter som skriver slik han bedriver bilkjøring; via overraskende sideveier og krumspring. «Det er et driv i Thure Erik Lunds romaner, også i denne kortromanen, som er umiskjennelig ham. ... Romanen pirker også i fake news-problematikken og Lund har på sin forunderlige, krokete måte alltid truffet tidens (eller fremtidens) ånd, noe som er temmelig avgjørende i satirisk skriving.» Vidar Kvalshaug, BOK365 «... langt mer tankestoff og lek i denne lille flisen av en roman enn i de gjengse "ordvarene" en norsk bokhøst byr på.» Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788203268762
EAN 9788203268762
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Thure Erik Lund
Språk Bokmål
Sider 107
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOg siden det nå var helt naturlig for meg å ikke kunne formulere mine tanker, begynte en ny og merkelig form for undring å bre seg. Jeg begynte å undre meg over at jeg hadde blitt så forundret over ikke å være forundret over det som skjedde med Walter og meg. Å være forundret var da høyst naturlig. Men min forundring var annerledes enn all annen kjent forundring, for den jeg hadde, den spredte seg, i alle retninger. Jeg klarte ikke å stoppe å undre meg, jeg ble stadig forundret over min måte å undre meg over min egen undring. Denne reisen kunne ta evigheter, fryktet jeg. Men straks jeg kjente denne helt spesifikke frykten over evigheten som reisen nå så ut til å tre inn i, kom liksom den samme evigheten meg i møte, og roet meg ned. Men åssen den klarte det, nei, det ante jeg ikke, heller ikke på hvilken måte jeg tenkte dette igjen, og enda mindre forsto jeg åssen jeg da kunne forklare dette her for meg sjøl, jeg bare skjønte at når jeg i det hele tatt tenkte, så sto tankene overfor to vidt forskjellige måter å strekke seg ut på, hvor begge gikk langt forbi min forstand, enda jeg selv faktisk tenkte dem, for den ene fordypet seg bare inn i sine egne identiske halvdelinger, og den andre strakk seg bare rett framover, som en uendelig og høyst vilkårlig reise inn i det ukjente.