Du ser alle andre steder enn i speilet for årsaken til problemer i livet ditt.

Men stol på meg når jeg sier at minner er pussige greier. Iblant er de virkelige, men andre ganger forandrer de seg til det vi vil at de skal være.

Dette har jeg aldri fortalt deg, men mens du var i marinen, hadde jeg en drøm en natt. Jeg befant meg i en eneg full av markblomster, og selv om jeg ikke kunne se deg, hørte jeg at du sang denne sangen for meg. Og da jeg våknet, var jeg ikke redd mer. For frem til da hadde jeg alltid vært redd for at du ikke skulle komme tilbake. Jeg sto fastfrosset.Det var ingen drøm, sa jeg til slutt.

Jeg drømte om å bli den typen psykolog som kunne lese folks tanker, se det som ikke kunne snakkes om, føre dem ned til det og forbi det, for må vi ikke alle gå gjennom det som aldri kan snakkes om for å bli virkelig fri?

Det er muligheten som holder meg gående, ikke garantien.

[...] Og hver eneste beslutning har konsekvenser. Du må lære deg å ta ansvar for de valgene du gjør.

Noen ganger, når solen skrådde inn gjennom soltaket og badet Tucks gårdsplass i smeltende sensommerdis, kunne hun nesten fornemme Dawsons nærvær ved siden av seg. Og igjen ble hun minnet om atTuck hadde vært alt annet enn gal. På samme måte som med Clara var Dawsons gjenferd overalt.

Og jo oftere hun var på besøk,desto mer intense var minnene blitt;for lengst hendelser og følelser steg opp til overflaten fra dypet av fortiden.

[...] Noen ting forsvinner med tiden.

Å,som jeg lengter etter å se havet igjen!.[...]Så endeløst,åpent og...vakkert.

Shelley.Men det er dere som trekker det korteste strå. Dere menn. Kvinner lever evig. Vi kan etterlate spor av oss selv i våre barn, og i våre barns barn; mens mennene er travelt opptatt med å være førstemann til å bestige et fjell. Å? Er det ikke spor av fedrene også i alle disse barna,da? Jo, hvis mannen tar seg bryderiet med å avlegge spor. Hvis han ikke er for opptatt med å bestige fjell.

[...]Men alt bar preg av ikke å ha vært i bruk på lang tid, noe som gjorde Leah; det fylte henne med nostalgi, som om hun savnet menneskene som en gang bodd her like sterkt som huset selv så ut til å savne dem.

Det er ikke noe vakkert i en løgn.

Jeg tror...jeg tror at hvem som helst kan bli en slave av sine lyster, hvis de tillater seg å gjøre det.

Mennesker feiler - det ligger i deres natur.

Alle kan bli fri. Man må bare finne en måte.

Alle ønsket å tro at endeløs kjærlighet var mulig. Som 18 åring hadde hun selv trodd det. Nå visste hun at kjærlighet var en sann røre, akkurat som livet selv. Den tok vendinger som folk verken forutse eller forstå, og etterlot seg et langt kjølevann av savn. Og nesten alltid førte dette savnet til hva om spørsmål som aldri lot seg besvare.

Åndelig lyd er noe ganske annet enn den menneskelige stemme[...]

Vi må ikke le av ting simpelthen fordi vi ikke forstår dem, Hetty. Hvorfor skulle ikke vesenene fra barndommens eventyr og myter ha en eller annen basis i virkeligheten,på et eller annet nivå?

Skyer av støv henger rundt Cat mens hun feier i peisen og på teppene. Så faller de til ro, bare for å bli feid opp i luften enda en gang, opp i luften,ned på gulvet. Hun er glad for at Hester aldri står opp tidlig nok til å se hvor nytteløst det er å prøve å bli kvitt det. Mennesker består av støv. Hus består av støv.