Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hvem er jeg? Synne Sun Løes er adoptert, og med utgangspunkt i egne erfaringer som «annerledesbarn» nærmer hun seg flere grunnleggende spørsmål rundt identitet. Hvordan tilegne seg en egen personlig identitet, som «seg selv», når man er «annerledes» i dagens Norge? Hvordan påvirkes identiteten av å møte ens biologiske foreldre? Hvordan formes livet av de historiene en selv, og andre, forteller om det? I personlige og undersøkende essays belyser Synne Sun Løes med både undring, humor og alvor temaer som fremmedfrykt, rasisme, annerledeshet, «mangfoldstrenden», krenkelseshysteridebatter og koreansk hevnkunst, og mer psykologiske emner som transgenerasjonelle traumer, psykoanalyse og tilknytningsskader. Sun Løes retter også et kritisk blikk mot samfunnets tendens til å forenkle, retusjere og polarisere marginaliserte gruppers historiefortellinger.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2023
Format Innbundet
ISBN13 9788202787455
EAN 9788202787455
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Synne Sun Løes
Språk Bokmål
Sider 200
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg plukka opp boka rett fra hylla da jeg var innom biblioteket for å hente noe annet. Kunne huske at jeg hadde lest «Å spise blomster til frokost» av Synne Sun Løes for en del år sida, og uten å huske så mye av selve boka var minnet nok til å raske «Ingen kan spytte på et smilende ansikt» med meg i farta.
Boka er i stor grad selvbiografisk og personlig. Den forteller adopsjonshistorien til forfatteren. Den forteller om jakten på egen identitet når verden rundt en ser koreaneren, mens alt forfatteren lenge kjente til var den norske oppveksten.
Synne Sun Løes skriver om rasisme, traumer, psykoanalyse, og virket hennes som blant annet gruppeterapeut blir tydelig i måten hun drøfter og reflekterer. Hun leter etter nyansene som går tapt i den daglige debatten i media, og hun liker ikke å være bastant. Dette er en stemme som trengs, og som trenger å bli lytta til. Samtidig avviser hun ikke nødvendigheten av aktivistene som tar tydelige standpunkt.
Den samme nyanseringen viser hun når hun sammenligner hennes egne opplevelser som adoptert med andres. Synne Sun Løes slår et slag for å ikke bli satt i bås, for å ikke være offer, suksesshistorie, glad, lykkelig, takknemlig, trist eller sint, men for å være alt sammen, alt til sin tid og i sin kontekst. Mennesket er komplekst, og når vi blir plassert i stereotypiske båser vil vi alltid miste en stor del av fortellingen om hvem vi er.
Boka er en personlig fortelling om Synne Sun Løes, hennes oppvekst, familien hennes og et veldig rikt følelsesliv. Men den er ikke bare det. Sun Løes skriver på en måte som gjør dette til noe mange vil kunne kjenne seg igjen i, for til syvende og sist handler alt om de grunnleggende følelsene som vi alle deler. Som hun selv skriver mot slutten av boka: «Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet» (s. 189)
«Ingen kan spytte på et smilende ansikt» er ei bok om å være Synne Sun Løes óg om å være menneske - en balansegang hun får til på glimrende vis.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHan ønsket tilgivelse av meg. Men å tilgi ham? Det kan jeg ikke. Fordi det er ingenting å tilgi. [...] Fordi det er ingenting han har gjort mot meg som ikke andre kunne ha gjort mot meg. Og ikke jeg mot andre. Far er et menneske. Han er menneskelig. Og han våget å vise meg det.
Kroppen min hadde satt ned foten. Det var som den ropte: «Hør på meg, ellers dreper jeg deg!»
Noe som gjør at jeg kan undre meg over om kroppen har en egen form for bisarr og kølsvart humor. Men nei. Kroppen er ikke som meg, satirisk og lattermild. Den er alltid dønn alvorlig. Språket ironiserer over kroppen, og kroppen svarer tilbake. Med magesår, eksem, urinveisinfeksjon, hjertebetennelse, tanngnissing og tett nese. Kroppen har ikke selvironi, fordi den mangler ord. Sykdommer er aldri ment å bli fortolket som vitser. Selv ikke en teit, liten fis er ment som en spøk, fra kroppens side. Kroppen ber standhaftig om å bli tatt seriøst. Og hvis man ikke bryr seg om den, tar den blodhevn.
De to gangene jeg har møtt far, har sorgen hans vist seg i ulike former og skikkelser. I sorg, gråt og kjærlighet, men også i sinne, bitterhet og som drama. Den siste måten han viser meg den på, er ved å ikke ta kontakt. Trekke seg unna. Bli ingen. For meg. For på den måten å lindre smerten. Hans. Min.
Karin Johannisson skriver om hjemlengsel som en egen spesifikk følelse, i boka Nostalgia; en känslas historia.
[...] Følelsen av hjemlengsel, mener hun, kan være en strategi for å mestre ensomhet og utenforskap ved at man idealiserer det tapte «hjem», som en form for mental eskapisme.
Jeg tror muligens det er det far gjør. At lengselen hans handler mer om en lengsel etter en drøm enn etter en tapt virkelighet. Han hadde en svært vanskelig barndom. Men han lengter likevel tilbake til den. Til fantasien om den.
Psykoanalysen handler om (jeg snakker ut fra et subjektiv «legmannsperspektiv») å se noe nytt i noe gammelt, og noe gammelt i noe nytt.
Det hjelper ikke om man er rik, hvit, vakker eller kongelig når døden banker på døra. Vi havner alle i grava. Ja, døden er faktisk den aller mest demokratiske og antirasistiske oppfinnelsen i hele verden. Den er beundringsverdig rettferdig. Men har den noensinne fått noe heder for det? En medalje rundt halsen og rungende applaus? Nei.
Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet.