Denne boken har jeg lyttet til for det var det eneste som var ledig på Bookbites og jeg klarte ikke vente på eboken, men denne skal jeg garantert skaffe meg i papir når den kommer på salg en gang for denne boken var virkelig god.

I januar 2003 dukker det opp et postkort uten avsender hjemme hos forfatter Anne Berest, motivet på kortet er av operahuset i Paris, det er ingen avsender på kortet og det eneste som står på kortet er navnene,Efraim, Emma, Noémie, Jacques. Dette er Annes mormors foreldre, bror og søster, som alle døde i Auschwitz i 1942. Det oppstår en diskusjon innad i familien om hvem som kan ha sendt dette kortet, men det ble av ulike grunner lagt til side og det skulle gå seksten år før det ble funnet frem igjen.
I 2019 bestemmer Anne seg for å finne ut hvem som sendte det mystiske postkortet og undersøkelsene hun gjør seg, både ved hjelp av moren,en krimolog og privatdetektiv fører henne hundre år tilbake i tid.

Boken er delt inn i tre deler hvor den aller første er en familiesaga som starter i Russland i 1919, er innom både Palestina og Franrike, og varer frem til utgangen av andre verdenskrig. Her får man ta del i de grusomme forholdene i Auschwitz og gjennom denne slekten som nærmest ble utryddet i konsentrasjonsleiren får man jødenes historie.
I andre del av boken får man forfatterens egne opplevelser av å vokse opp som en ikke-praktiserende jøde men samtidig ha tyngden av morens families historie hvilende over seg. Mens den siste delen er mormorens historie som fortelles, hvor hun ble adskilt fra foreldre og søsken, og årene etter krigen.

For en medrivende og godt fortalt bok dette var! Forfatteren har et veldig godt språk og det flyter lett.
Det er ikke første bok jeg leser om andre verdenskrig,men likevel fant jeg denne uhyre interessant og gripende. Det blir heller ikke den siste for vi må aldri glemme, og aldri ta friheten for gitt.
Forfatteren veksler galant mellom de delene som er autofiksjon og de delene hvor hun har samtaler med moren og andre underveis. Det stod også et sted at selveste Nathalie Sarraute hjalp folk som stod i fare for å bli oppdaget, russiske jøder, lot dem få være der hos henne. Den franske forfatteren var jo opprinnelig russisk selv.

Anbefales på det aller sterkeste!

"Myriam var et sånt menneske som trengte å holde avstand til andre. Hun likte ikke at folk kom henne for nær. Jeg husker at hun iblant betraktet oss med uro i blikket. I dag er jeg sikker på at det skyldtes ansiktene våre. En plutselig likhet med fortidens mennesker, en måte å le på, å svare på, det må ha vært tungt for henne.
Iblant følte jeg at hun forholdt seg til oss som til en fosterfamilie.
Hun var glad for å kunne tilbringe en hyggelig stund med oss, for å kunne sitte rundt bordet og spise sammen, men i bunn og grunn gikk hun og ventet på å bli gjenforent med sine egne.»

Romanen Postkortet ble Anne Berest internasjonale gjennombrudd som forfatter. Postkortet er basert på forfatteren familiehistorie og ble av de mest solgte bøkene i Frankrike i 2021, året den ble utgitt. Romanen ble utgitt på norsk i 2025. Myriam var forfatterens mormor og søsteren til Noémie som er på boken forside.

I 2003 dukket det opp et postkort i postkassen til forfatterens mor:

«Der, blant slike brev man gjerne mottar i begynnelsen av januar, lå det. Postkortet. Stukket inn blant konvoluttene, unnselig, som om det hadde gjemt seg for at ingen skulle legge merke til det.
Det som straks vekket mors nysgjerrighet, var skriften:
en besynderlig, klønete skrift hun aldri hadde sett før. Hun leste de fire navnene som sto skrevet under hverandre som en liste.
Ephraim
Emma
Noémie
Jacques
Disse fire fornavnene tilhørte mormoren, morfaren, tanten og onkelen hennes. Alle fire ble deportert to år før hun ble født. De døde i Auschwitz i 1942. Og dukket opp igjen i postkassen vår sekstien år senere. Mandag 6. januar 2003.
—Hvem i alle dager har sendt meg noe så fælt? lurte Lélia.
Mor ble veldig redd. Det var som om noen truet henne, noen som holdt seg skjult i en mørk og fjern fortid. Hendene hennes begynte å skjelve.
— Se, Pierre, se hva jeg fant i posten!
Far grep tak i postkortet og førte det opp til ansiktet for å granske det på kloss hold, men det var ingen signatur på det, ingen forklaring.
Ingenting. Bare disse navnene.»

Romanen er på ingen måte gjennomgående dyster. Men i og med at vi først blir kjent med familien Rabinovitsj og valget Eprahim tar om ikke å forlate Europa, blir det som er dystert ekstra vondt å lese. De er ikke bare tall i en statistikk.