FEM BARN PÅ REKKE OG EN FAR MED EN KØLLE

MASSEGRINING OG EN PØL AV PISS

VI REKKER UT EN HÅND ETTER TUR

FOR FORUTSIGBARHETENS SKYLD

DEN DER LYDEN NÅR SLAGENE RAMMER

SØSTER SOM HOPPER SÅ KJAPT

FRA DEN ENE FOTEN TIL DEN ANDRE

PISSET ER EN FOSS NED BEINA HENNES

FØRST DEN ENE HÅNDEN FREM SÅ DEN ANDRE

GÅR DET FOR LANG TID RAMMER SLAGENE VILKÅRLIG

ET SLAG ET SKRIK ET TALL 30 ELLER 40 NOEN GANGER 50

OG ET SISTE SLAG I RÆVA PÅ VEI UT DØRA

HAN TAR BROR I SKULDRENE RETTER HAM OPP

FORTSETTER Å SLÅ OG TELLE

JEG SER NED OG VENTER PÅ AT DET SKAL BLI MIN TUR

MOR KNUSER TALLERKNER I OPPGANGEN

SAMTIDIG MED AT AL JAZEERA TV-SENDER

HYPERAKTIVE BULLDOZERE OG FORVRIDDE KROPPSDELER

GAZASTRIPEN I SOLSKINN

FLAGG BLIR BRENT

HVIS EN SIONIST IKKE ANERKJENNER VÅR EKSISTENS

HVIS VI OVERHODET EKSISTERER

NÅR VI HIKSTER ANGSTEN OG SMERTEN

NÅR VI GISPER ETTER LUFT ELLER MENING

VI FÅR IKKE SNAKKE ARABISK PÅ SKOLEN

HJEMME FÅR VI IKKE SNAKKE DANSK

ET SLAG ET SKRIK ET TALL

Jeg flytter et sted hvor jeg aldri før har vært.
Jeg flytter hjem.
En ny bok; et fremmed sted.
En ny bok; et nytt hjem, ubeboelig, som alltid.
Jeg reiser hjem til et sted jeg aldri før har vært.
Du er kanskje mest fremmed når du er hjemme.

Your parent cells are swimming in the deepest ocean looking for the perfect house. A house underwater is difficult to maintain due to certain amounts of pressure on the walls and pillars holding the structure of the house in place. Depending on how far down your parents decide to live, also, electricity becomes more expensive, because at a certain depth there is no more natural light, which of course means running the lamps longer. You are too preoccupied to notice this because you have not been born yet, you have not been made a good daughter cell. Your parents have slept through binaries and have tried to furnish one hundred empty rooms for you, limp-wrist zygotes, screaming as you appear as if from nowhere in hospital beds, onto the floor. This multiple birth process is eventually confusing because your mother starts to forget which child you are and you are orphaned back into the ocean. There are only so many children she can take care of. Your fraternal brothers and sisters cannot follow you. A family cannot stay together in this situation. Fertilization has not yet been governed by the great sea. You are only one small part of this process, and you must fend yourself. Your brothers and sisters will certainly try to find you, to put your bodies back together again, but you cannot let them. Who are they anyway? Do you know? If you were to even want to call out their names, which in the water is difficult to do as the sound is denser, would you know what to call them?

Etter mange måneder dukket faren min opp. Han hadde aldri sett huset vårt. Han var innesluttet og mistroisk, men han tok en kopp kaffe.

Nå er jeg ikke i stand til å leve opp til det som ventes av meg. På alle de stedene jeg er blitt tatt med til, har jeg etterlatt biter av meg selv, og i dag vet jeg ikke hvordan jeg skal bygge opp igjen min splintrede verden, finsiktet som sand i mitt personlige territorium.

føler meg som en skikkelig grinete gubbe når jeg sitter på trikken / maks to holdeplasser / jeg løper resten av strekningen / kaster meg ned på senga og skriker inn i puta så fort jeg er kommet hjem / seinere på kvelden drikker jeg grønn te / og hører på en lydbok av hanne ørstavik / iblant kjøper jeg melk og brød på bensinstasjonen / ingenting hindrer meg i å leve livet

“Du gir alltid, sa terapeuten min.
Du må lære å ta. Når du møter
en kvinne, er det første du gjør
å låne henne bøkene dine. Du
tror hun blir nødt til å møte deg igjen
for å kunne gi dem tilbake.
Men det som skjer er at hun ikke
har tid til å lese dem & hun frykter
at hvis dere møtes igjen, kommer
du til å forvente at hun skal snakke
om dem & at du vil låne henne
enda flere. Derfor avlyser
hun avtalen. Resultatet
er at du mister mange bøker.
Du burde låne hennes.”

"Vi har ingenting til felles", sa jeg. "Vi er to fullstendig forskjellige personer. Det er ingen vits i at vi er sammen." Men så begynte hun å gni penisen min utenpå buksene mine, & plutselig husket jeg at vi begge likte indisk mat.

Ikke si det. Jeg vet

Ikke si det. Jeg vet
det går ikke, ikke på denne
måten, ikke stort lenger
nå og noen annen måte, fins det, slik vi
har stelt oss, kan det vel
bli annerledes, kunne det noensinne ha blitt
annerledes, med
oss - å nei, vi vet
det, si noe annet, noe
vakkert, vakre
ord, si Mandeltre
i mai, si Løvetanngult, Sensommerregn
sen sommer regn. Si: JA
ALLE -

“I am angry that I starved my brain and that I sat shivering in my bed at night instead of dancing or reading poetry or eating ice cream or kissing a boy…”

Anna har truffet en mann
hun er så forelsket at hun gråter
venter på telefon
når han endelig ringer
gråter hun enda mer
han liker også å reise og å slappe av på sofaen

I knew I had an ugly life. I knew I was lonely and I was scared. I thought something might be wrong with my father, wrong in the worst possible way. I believed he might contain a pathology of the mind--an emptiness--a knocking hollow where his soul should have been. But I also knew that one day, I would grow up. One day, I would be twenty, or thirty, or forty, even fifty and sixty and seventy and eighty and maybe even one hundred years old. And all those years were mine, they belonged to nobody but me. So even if I was unhappy now, it could all change tomorrow. Maybe I didn't even need to jump off the cliff to experience that kind of freedom. Maybe the fact that I knew such a freedom existed in the world meant that I could someday find it.
Maybe, I thought, I don't need a father to be happy. Maybe, what you get from a father you can get somewhere else, from somebody else, later. Or maybe you can just work around what's missing, build the house of your life over the hole that is there and always will be.

DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE

"Det handler om å gå. Å begi seg av gårde til fots, ned den åpne veien; en romatisk øvelse som fører til en del harde erfaringer: å sove ute, gå seg vill, møte egne begrensninger og andre mennesker, natur og byer; drive gatelangs i Paris og Istanbul, krysse broer og grenser; gå inn i fremmede land, ukjente områder. Den gående er uten beskyttelse og hjem, uten hastighet og bestemte mål, han går for å komme nærmere det han ser og møter på reisen. Han vil leve et vilt og poetisk liv. Han finner sine egne ruter, men gjør også avstikkere langs sporene til kjente vandrere fra litteraturhistorien: Rousseau, Wordsworth, Hölderlin og Rimbaud; han leser dikerne og filosofene for å forsøke å lære seg den kusten det er å gå.

Av en eller annen grunn huska jeg at jeg, for mange år sida, hadde lest et sted at en teskje med nøytronstjernestoff veier omtrent like mye som et digert fjell og hvis du tok en bit av stoffet og slapp den så ville den rase gjennom jorda like lett som en stein som faller gjennom luft. Den kom til å grave seg tvers gjennom kloden, fyke ut på andre sida og, på grunn av jordrotasjonen, ville den etter hvert gjennomhulle hele planeten. Og jeg huska at jeg leste at den samme krafta hviler i hvert atom, den skjuler seg i et vannglass, i hvert lille insekt, i regnet, i en spedbarnshånd, i lufta vi puster i. Det var en oppløftende tanke. Jeg ble høytidelig der jeg sto, andektig nesten. Nøytronstjernestoffet, tenkte jeg, burde lære oss å vise respekt for det ordinære.

jeg står planta
i en opparbeida rus
med nye sko
og uten snøring

tror at driten jeg har opplevd gir meg karakter

I like flaws and feel more comfortable around people who have them. I myself am made entirely of flaws, stitched together with good intentions.

I understood at once, I am not living, but actively dying. I am smoking, living unhealthily. I’m shutting down. I need to go the other way, inside. And it was so clear to me what I was doing. It was suddenly perfectly clear.

I understood, I need to write. Live here, in my words, and my head. I need to go inside, that’s all. No big, complicated, difficult thing. I just need to go in reverse. And not worry about what to write about, but just write. Or, if I’m going to worry about what to write, then do this worrying on paper, so at least I’m writing and will have a record of the anxiety

Like every child, I adored her. Until I formed a brain and got to know her.

...I don't think it's any more deceptive than wearing four-inch come-fuck-me pumps when one has no intention of ever fucking anybody