Paul Devereaux hadde brukt mange år på å sette seg inn i terrorisme generelt, og de variantene som utgikk fra den arabiske og muslimske verden spesielt, og som ikke nødvendigvis var den samme.
Han hadde for lengst kommet til den konklusjonen at den vestlige jamringen om at terrorisme hadde sitt utspring i fattigdom og nød hos dem som Fanon hadde kalt "jordens fordømte", bare var noe likegyldig, politisk korrekt psykobabbel.

Politikk var et skittent spill, og vinnerne var ikke alltid byens mest renhårige. Man måtte ha litt av råskinnet i seg for å overleve.

Det er en menneskerett å ikke drepe. Ikke lære å drepe. Den er ikke nedtegnet i en eneste grunnlov.

Vi mennesker tar for gitt at vi husker objektivt hele livet, men hukommelsen vår er formbar og sårbar. Den er påvirket av både vår personlighet og av vår læringshistorie. Én opplevelse i samme rom kan beskrives på åtte forskjellige måter av åtte personer.

Historiene jeg hører er så mørke, like svarte som kalifatets flagg. De brenner seg inn i sinnet og hjertet og blir værende der.

Det finnes kanskje ingen grenser for hva et menneske kan gjøre mot et annet, hvis det er blendet av ideologi og ruset på vold. Likeledes ingen grenser for hva det kan forsvare, hvis det ser hva det vil og tar avstand fra resten.

Hvis ingen hadde blitt utsatt for vold i barndommen, ville det vært mye mindre rekrutteringsgrunnlag for terrorgrupper.

Avdelingen med dødsceller er et mareritt for seriedrapsmenn og øksemordere. For et uskyldig menneske er det et liv fylt av en mental tortur som menneskesjelen ikke er utrustet til å kunne overleve.

Klimaskrekk-industrien betaler milliarder verden over for å produsere skremsel for politisk vinning.

Det realistiske ved klimaendringer er å gjøre det mennesket alltid har gjort: det har tilpasset seg.

I krig er alt annerledes: både du selv og naturen og dine egne tanker. Her forsto jeg at mennesketanken kan være svært grusom.

Utenfor moskeen sto slibrige menn, sulteforet på kontakt med det motsatte kjønn, og kom med frekkheter til småpiker som var oppdratt til å rødme. Hvis en jente fra koranskolen ble sett med en norsk gutt, eller ikledd litt for moderne vestlige klær, var hun fritt vilt for mobbing. Jeg er sjeleglad for at koranskolen aldri var en del av min hverdag. Og jeg takker Allah for at ingen av mine brødre ble hjernevasket til kjønnssegregering og kontroll av søstres ære, noe som er obligatorisk på disse skolene.

På 1980-tallet ble min lillebror heldigvis (!) slått kraftig av en imam på koranskolen. Jeg sier heldigvis, fordi episoden var så alvorlig at jeg slapp å gå på koranskole igjen.

Æresdrap skjer ikke plutselig. Drapet på mange kvinner begynner den dagen kvinnen blir født. Systemet hun ble født i, har hjernevasket mannfolk til å tro at hun ikke var et menneske, men deres private eiendom. Hun var ikke et vesen med fri eller egen vilje. Feighet og sterk legitimert egoisme fører også til at man vender seg mot sitt eget barn istedenfor mot det systemet som krever at du skal drepe.

Jeg vet hvilke roller tradisjonen og religionen spiller og hvordan de oppfattes av majoriteten. Og jeg nekter å spille den kvelende, eller reduserende, rollen som "innvandrer", "komiker" eller "kvinne". Eller som integrert "innvandrerkvinne". Jeg nekter å velge side. Derfor er mitt prosjekt rettet mot å flytte grenser der mellommenneskelige friheter og kommunikasjon begrenses. Jeg godtar ikke gettoer, kulturfengsler eller mullaher som kan legge fra seg religionen så lenge de skal promotere ei bok, men så snart mannsrollen er blitt utfordret eller autoriteten de bygger sine fryktinngytende personligheter på, er avkledd, henter de tilbake religionen og "kultur" som kanoner de kan skyte med.

Krigen vil alltid eksistere så lenge uvitende og grådige menn prøver å påtvinge andre sin vilje.

De som bara er vackra kan man inte leva lenge med, Jullan. Men de roliga, oj oj oj, de varar en evighet.

I narkobransjen er det ingen som regner med en lykkelig slutt.

Å være fri til å tenke eller tro på hva man vil, betyr ikke at man har rett til at ens idéer og tro ikke blir kritisert.

Ytringsfrihet handler om å tillate de meningene man ikke deler.