Ikke se deg tilbake, Eveline. Se framover. Først når du mestrer framtida har du råd til å tenke på fortida.

Det er ubegripelig for henne å forstå det. Verden har rast sammen, livet er snudd på hodet, men det angår ingen uten de få det berører. Og det går for alvor opp for henne hvor ufattelig ensomme mennesker er, hvor aleine de er med alt som rammer dem, og hvor viktig det er å ha noen å støtte seg til.

Det er ikke bestandig slik at sannheten er det beste, at den skal fram for enhver pris. Noen ganger gjør sannheten bare vondt. - La de døde begrave sine døde.

Sorg er en vakker ting, tenker han plutselig. - Sorg er en del av kjærligheten, ikke en motsats til den, men en nødvendig del. Det finnes ingen hel kjærlighet som ikke bærer i seg muligheten for sorg, for ingen kan elske uten å ta sjansen på å miste. I sorgen lutres vi, i sorgen finner vi ny styrke. Sorgen behøver ikke be om forlatelse.

Sorg, tenker han, - sorg er til å leve med. Skyld er det ikke.

Tror vi virkelig, når vi forlater mennesker, at de fortsetter å være de samme som de var da vi dro?

Kan man stille et døende menneske til ansvar? Kan man hate et menneske som ligger og dør?

Kanskje er det slik at livet er delt i mange før og etter, tenker Eveline på toget sørover, og at det er etter du må leve i, for før kan du ikke gjøre noe med.

Men lidelse kan ikke deles opp, fordeles i mindre biter, kan den det?

Den kan lindres av medfølelse, av at noen deltar og støtter, men den kan ikke minskes av hevn. En får det vel ikke bedre av å skape mer ulykke? Hvis en gjorde det ville jo hevnen være en naturlig løsning å gripe til. Er det slik du tenker, at ved å påføre andre smerte vil din egen bli mindre?