Undersøkelser har vist at mange pasienter er redde for å bry leger og sykepleiere med følelsesmessige og sosiale problemer. Mange tror at helsepersonell, med unntak av prester og psykologer, kun er interessert i de fysiske forholdene ved sykdommen. Ofte er det en feiloppfatning - det er en økende oppmerksomhet rundt kommunikasjon og sjelelige-åndelige spørsmål blant helsepersonell, og stadig flere tar etter- og videreutdanning i psykoterapeutiske retninger som gestaltterapi eller sjelesorg. Det er derfor all grunn til at du tar opp det som virkelig ligger deg på hjertet.

En pårørende fortalte at en turnuskandidat kom inn på rommet da hans kone var blitt lagt inn med økende smerter. Han satt der fortvilet. Turnuskandidaten blunket til ham idet han gikk i gang med undersøkelsen. Det var en måte å si: "Vi skal nok få til dette sammen." Dette blunket bet seg fast, det var noe av det som holdt mannen oppe i det påfølgende krevende sykdomsforløpet.
Når slike små signaler kan ha så stor betydning, kan det være viktig å se på hvordan vi øker våre kommunikasjonsferdigheter. Ordet kommunikasjon kommer fra det latinske communicare og betyr "å gjøre noe felles", "delaktiggjøre en annen i", "ha forbindelse med".

I enhver kropp danner det seg hver dag celler som bryter seg løs fra fellesskapet, som er underlagt en streng regulering. De prøver å lage "en stat i staten", men immunsystemets vaktpostfunksjon uskadeliggjør dem raskt. Kolonier av kreftceller blir dannet flere steder i kroppen, men et velfungerende immunsystem hindrer dem i å utvikle seg videre til kreftsykdom. Kjenner vi etter, merker vi mange variasjoner i helsen gjennom en dag, gjennom en uke, gjennom et år, selv om vi er "friske". Den absolutte helse er trolig en fiksjon.

Jeg føler meg som Sisyfos, han som må trille en stein oppover fjellet, og så glipper det. Steinen triller ned til bunnen, og han må begynne på nytt. Jeg starter fra grunnen av med den ene legen etter den andre. Så snart vi begynner å bygge opp noe sammen - vips, så er de borte. Så er det en ny lege. Jeg har gitt opp å huske navnet på dem. Det gjør meg utrolig frustrert. Det minner meg om den vitsen om de to barna som møtes i gata: "Der går den nye pappaen min," sier den ene. "Å, da er du heldig," sier den andre. "Han var pappaen min i forrige måned, og han er kjempegrei!"