I KRLE-faget lærer man at vi, menneskene, har en enestående status hos Gud. Han skapte universet for vår skyld og har en spesiell omsorg for oss. Han har til og med skapt en himmel hvor de som har gjort seg fortjent til det vil få opphold etter at de dør. Dette virket ikke så urimelig den gang menneskene trodde at verden ble skapt noen tusen år tidligere og at menneskene ble skapt samtidig. Men i dag, når vi vet at universet ble skapt for 13.7 milliarder år siden, at det finnes over 200 milliarder galakser i universet og at hver av disse kan ha over 100 milliarder stjerner, bør man bli mer betenkt. Man må undres over hvorfor det var nødvendig for Gud å skape så mange stjerner bare for vår skyld og at han valgte å vente 13.7 milliarder år på at vi skulle dukke opp i utkanten av en middels stor galakse i et solsystem med en middels stor sol. At Gud skapte oss og eksisterer nærmest for å ta seg av oss, virker da ikke lenger særlig sannsynlig. Det virker da mer sannsynlig at det er menneskene selv som har diktet opp denne spesielle statusen hos Gud, ja, at guden bare er et fantasivesen. Men dette er bare ett resonnement som viser at det er usannsynlig at den kristne guden eksisterer. Men ingen av disse resonnementene får man kjennskap til på norske skoler i dag. Det er alminnelig godtatt at man ikke kan bevise at guder ikke eksisterer, men det finnes nå så mange holdepunkter i alle disse resonnementene at sannsynligheten for det er nokså nær 100 %. I vitenskapen krever man ikke alltid 100 % sikkerhet for å godta en hypotese.

Troen på Gud er irrasjonell, den kan ikke begrunnes på noen som helst slags måte, men har gjennom historien hatt så stor verdi i overlevelsessammenheng at vi fortsatt vil oppleve at mennesker vil tro på en gud ennå i minst hundre år.

Målsettingen for alle trossamfunn er ikke å frelse flest mulig mennesker, men å få flest mulig tilhengere. Og Gud er bare et hjelpemiddel for å oppnå dette.

For seks millioner år siden hadde vi felles forfedre med sjimpansene. Så i løpet av seks millioner år har vi fått en sjel, i motsetning til apene. Vil denne forskjell gjenfinnes i genene og kan disse sjelsgenene identifiseres? Så vidt jeg vet har ingen lett etter slike gener, noe som vel tyder på at ingen tror at slike gener finnes. Men det finnes jo kristne biologer, de burde kanskje forske på dette spørsmålet. Men siden heller ikke disse synes å tro på sjelsgener, så finnes det vel heller ingen anatomiske forskjeller mellom mennesker og sjimpanser som forklarer at mennesker har sjel. Da ligger det veldig nær å konkludere at heller ikke mennesket har sjel.

Når mine foreldre leste eventyr for meg som barn, husker jeg aldri at jeg ble advart mot å tro på troll og hekser etc. Det var helt unødvendig, det var noe jeg intuitivt skjønte. Kan det samme være tilfelle med himmel og helvete? Jeg lyttet på hva som ble sagt om disse stedene, men jeg trodde egentlig ikke på det, det var altfor usannsynlig. Jeg tror det er forklaringen på at jeg aldri ble bekymret for om bestefar endte opp i helvete. Jeg trodde rett og slett ikke på det.

Hvis den kristne guden virkelig finnes, så vil forskningen ved et teologisk fakultet være både nyttig og nødvendig for et land. Men om guder ikke finnes vil slik forskning verken ha noen hensikt eller noen nytteverdi. Så det første et land som Norge bør finne ut er altså om guder finnes eller ikke. Men akkurat dette tror jeg ikke det forskes på ved de teologiske fakulteter i vårt land. Jeg vil påstå at det som drives ved disse fakultetene ikke er vitenskap i det hele tatt. Man stiller ikke spørsmålet om guder finnes og forsker på det, all forskning har som premiss at i alle fall den kristne guden finnes. Derfor er det mest riktig å si at det forskes på fordommer.

Hvordan i all verden skal vi tro på at det plutselig, etter at menneskene hadde utviklet seg på jorden i noen tusen år, dukket opp en ny gud, Jesus, som er likestilt med den guden som har eksistert siden jorden ble skapt og kanskje tidligere? Hva med alle de som allerede var døde og ikke fikk oppleve den nye guden? Det er ikke mulig å se logikken i dette. Tidspunktet synes å være helt tilfeldig og det var ingen ting ved verdenssituasjonen som tilsa at tiden var inne for en ny gud. Så i en diskusjon mellom en muslim og en kristen, vil muslimen her ha et viktig ankepunkt mot kristendommen. Et ankepunkt den kristne vil ha vanskeligheter med å gjøre rede for. Muhammed var smart nok til å unngå dette problemet, han var en profet og ikke en gud.
Muhammed fremstilte heller ikke guden som et menneskelignende vesen, slik som de kristne gjør. Islams gud er noe som er høyt hevet over alt annet i verden, han ligner ikke på noe annet som finnes. Han er egentlig udefinerbar. Og et slikt bilde av en gud virker mye mer sannsynlig enn den menneskelignende kristne guden. Det virker ikke særlig troverdig at en gud som til forveksling ligner et menneske, har skapt alt som finnes i verden, blant annet jorden og solen.
Jesus skiller mellom det som hører keiseren til og det som hører Gud til. I islam hører alt Gud til. Og i et idealbilde av en allmektig og allvitende Gud er vel dette mest naturlig. Man svekker i grunnen den kristne gudens status og autoritet ved å holde ting utenfor hans kontroll. Men vi som bor i et land hvor ikke guden blander seg inn i alt, bør være takknemlige for at Jesus innførte dette skillet.
En annen ting som gjør at den kristne guden får en noe lavere status enn den islamske guden er disse to gudenes forhold til den falne engelen, som i kristendommen kalles Satan og i islam Shaitan eller Iblis. Satan er en farligere motstander enn Shaitan, Satan kan skape store problemer for den kristne guden. Shaitan er imidlertid en svak og litt klosset motstander for den islamske guden.

At vi ikke kan stole på vår fantasi, ser vi jo også lett ved å betrakte alle de guddommer som er blitt oppfunnet gjennom tidene. Våre forfedre fant opp Odin og Tor og ga dem egenskaper som folk trodde på, men som vi nå vet var oppspinn. Hvorfor skal vår fantasi være mer å stole på når det gjelder den kristne guden?

Noen kristne synes å mene at vi mennesker er Guds favoriserte vesener. Det er da litt merkelig at han ventet 13,7 milliarder år før han skapte oss. La gå at han trengte noen milliarder år for at solen og jorden skulle oppstå med levelig vilkår for planter, dyr og mennesker. Men han kunne vel ha skapt oss for noen millioner år siden, det var mange dyrearter som klarte seg fint på jorden den gang. Men man regner med at menneskearten, Homo sariens, først oppsto for ca. 200.000 år siden. Først da oppnådde Gud sitt mål: å få tilgang til en dyreart med så høy intelligens at de var i stand til å tro på en gud. Det tyder ikke på at Gud var så veldig interessert i at vi skulle oppstå. Og i stedet for å skape oss fra ingenting, noe som mange kristne tror han ville ha klart, så lot han naturen gå sin gang og lot den skape oss ved hjelp av naturlover og naturlig utvalg, slik som darwinismen påstår skjedde. Det ser ikke ut som Gud blandet seg inn i denne utviklingen i det hele tatt. Selvfølgelig tror kreasjonistene noe annet, men de har ikke klart å overbevise noen andre enn sine egne om det. Så hvorfor skal jeg tro på en Gud som ikke har skapt oss, som synes å være helt fraværende i vår utvikling og samtidig synes å være helt uinteressert i oss?