Theodor Herzls mål var en stat der jøder kunne søke trygghet fra vold og antisemittisme. Benjamin Netanyahu drømmer om å bygge en militært overlegen stat der kapitalistiske gründere skal få kapitalen til å vokse og ekspandere og gjøre Israel til et av verdens ti rikeste land. Resultatet av drømmen har blitt en aggressiv militærstat med store sosiale spenninger, dårligere leveforhold for folk flest og større ulikhet mellom fattig og rik.
Det er langt mellom Herzls og Netanyahus drømmer.

Den jevne Israel-turist opplever Israel som et moderne, velfungerende samfunn, der hun guides rundt i kystbyene og til de historiske attraksjonene. I virkeligheten er Israel ekstremt splittet. Bolig- og arbeidsmarkedet er blant de mest segregerte i verden.

Jeg hadde hørt at mange orientalske jøder følte seg som annenrangs innbyggere i Israel, men aldri fått det så tydelig presentert som her.
Også Israels president Reuven Rivlin, kjent for sine positive holdninger til den palestinske minoriteten, har ofte uttrykt bekymring for dette. I en tale på Herzliya-konferansen i 2015 sa han:
«Israel er raskt på vei til å bli et stammesamfunn sammensatt av fire grupper - sekulære jøder, religiøse sionistiske jøder, ultraortodokse jøder og arabere.» I den samme talen påsto han at alle gruppene «frykter hverandre og er fiendtlige til hverandre». President Rivlin har mottatt dødstrusler for sin kritikk av regjeringens minoritetspolitikk.
Israel er et «stammesamfunn» der etniske, religiøse og politiske grupper står mot hverandre. Men det er også et klassesamfunn, og klassemotsetningene blir stadig skarpere.

Israel var også en nordisk utpost, en sosialistisk inspirert velferdsstat. Akkurat som i Norge hadde sosialdemokratene den politiske makten. Båndene de første fagforeningsbesøkene knyttet mellom norsk LO og Histadrut har holdt helt til i dag.
Mens de fleste fagforeninger i verden er organisert nedenfra som kamporganisasjoner, er Histadrut dannet ovenfra, av sionistiske strateger.

For sionistene var det viktig å styrke forståelsen for at Palestina var jødenes «hjemland». Hva mente de når de snakket om «hjemlandet»? Forestillingen om Eretz Israel, det talmudiske Israel, er hentet fra jødenes viktigste samling av hellige skrifter: Talmud. Det er ulike syn på hvor de talmudiske grensene går. En vanlig tolkning er å regne følgende område til Eretz Israel: Hele Sinai og et område langt sør i Egypt. I øst hele Jordan og en stor del av Saudi-Arabia, Kuwait og deler av Irak. I nord hele Libanon, deler av Syria og deler av Tyrkia og i vest Kypros.
Historikeren Benny Morris skriver at i årene etter første verdenskrig krevde de sionistiske lederne retten til en stat, et «Stor-Palestina», som omfattet alt land vest for Jordanelva og et 3-4 mil bredt belte øst for elva og Wadi Araba, samt Libanon opp til Litanielva og områder langs elva.
Landsfaderen Ben-Gurion har også ved flere anledninger uttrykt at Israel måtte omfatte mer enn det historiske Palestina. I boka Eretz Israel in the Past and in the Present, som han var medforfatter for, hevdes det at landområdet hvor den jødiske staten skal ligge, går fra Al-Arish i Egypt til Tyr i Libanon.

For mange palestinere hadde Oslo-avtalen skapt håp. Men i stedet for forbedringer, opplevde de at undertrykkelsen og ydmykelsene økte. Israel brøt nesten alle løftene i avtalen. Ingen flyktninger hadde fått komme tilbake, tallet på bosettere økte kraftig, og palestinske hus som sto i veien for sionistiske planer, ble revet.

Jøder har, som tilhengere av andre religioner, skapt mange myter om seg selv. Myten om at de er Guds utvalgte folk har provosert mange, særlig kristne. Myten om at Gud ga dem Eretz Israel, som omfatter dagens Palestina og deler av Libanon og Jordan, Det hellige land, har blitt brukt som argument i diskusjonen om hvem som har retten til Palestina.

Som okkupasjonsmakt hadde Israel fra 1967 hatt plikt til å ta ansvar for den okkuperte befolkningen, noe som ble en betydelig budsjettbelastning. Etter 1993 måtte palestinerne som «selvstyrte» overta kostnadene. Dette sparte Israel for store utgifter. Den amerikanske Clinton-regjeringen ble så begeistret for Israels «fredsvilje» at den styrket økonomien ytterligere ved å gi en rekke ekstrabevilgninger de påfølgende årene.