2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
En roman som handler om det avviste barns sult etter varme, og om rusen som venn og smertelindrer.
Omtale fra forlaget
BRITT KARIN LARSEN#11;Duggpunkt veddaggry
.Jeg lot et menneske dø. Ingen vet det, det lunkne vannetsom dryppet fra kranen, drypper på samme måte ennå, som om ingenting var hendt,og blomsten som visnet i vinduet fordi jeg glemte den, vet heller ingenting.Det at jeg en gang lot et menneske dø, glemmer jeg også selv iblant, det er sålenge siden..
Duggpunkt ved daggry er en roman som går rett inn itabubelagte områder, som handler om det avviste barnets sult etter varme, ogsist, men ikke minst, om rusen som venn og smertelindrer. En velkomponert ogvesentlig roman.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2001
Format Innbundet
ISBN13 9788210046049
EAN 9788210046049
Språk Bokmål
Sider 361
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Riksmålsprisen. Voksen 2001
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet regnet ute i dag, regnet gjør meg oppstemt, mange blir nedfor av regn, synes at dagen er ødelagt, men himmelen har to måter å kysse jorda på, og er ikke regnkysset like fruktbart som solkysset?
Huden vår har sin egen visdom, sin egen hukommelse, kanskje er det i fingertuppene tankene våre dirrer sekundet før hjernen fanger dem opp?
I kjærlighetshavet ville jeg drukne, men ville det hatt meg, om jeg virkelig hadde forsøkt?
Da jeg vokste opp, betraktet jeg ofte ansiktet i speilet, og ønsket, som henne, at jeg hadde vært en annen, men i dag hadde jeg sluttet med det, jeg ser meg sjelden i speilet mer.
Jeg har lyst til å kle meg naken i det milde, forsiktige regnet, for å vise hvor høyt jeg elsker det.
Gang på gang har regnet reddet meg, rørt ved meg som en venn, når jeg har vært alene.
Jeg skriver i dag.
Vi skriver fordi vi leter, har jeg hørt. Jeg og ordene mine leter. Disse små flokkene av bokstaver som myldrer over papiret, så grå og alminnelige, de samme flokkene som tumlet omkring på papir overalt og til alle tider, hva er det de higer etter å finne, så maktesløse og triste de enn kan synes, om ikke nettopp gleden, skjønnheten her i verden?
Hvordan kunne han vite at det var nærhet, ikke godhet, jeg ville ha?
Vann som gled over kroppen, renset meg for all motstand, nei, kjærtegn som gled, som silke, og gjorde meg ny. Jeg var dette som vokste, grodde, jeg var vannet som rislet, gled, nei, han var vannet, regnet jeg trengte. Jeg var jorda som myknet mot ham, full av gåter, av knopper som ingen før hadde sett.
Jeg vet ikke om han er glad i meg, han snakker aldri om slikt,og jeg vil ikke spørre, berøring og varme kan han samme virkning som kjærlighet. Så hvorfor stille spørsmål, hvorfor såre seg selv?
Da jeg så meg i speilet i dag, var ansiktet mitt annerledes enn for to dager siden, ansiktet er aldri det samme, det skifter slik tankene skifter, og skyene, og havet. Det hadde en varme i seg, fordi jeg kom fra armene til den jeg liker å være hos, det er ikke bare kroppen min som liker å være hos ham, nå er det visst tankene også.