2016
Omtale fra forlaget
En glad gutt er fortelling om Øivind og Kari. Med femten år er Øivind på kretslagssamling i fotball. Da han er 21 blir gutten tatt for å selge amfetamin. Mens han sitter i fengsel setter kjæresten, Kari, jomfruskuddet. Senere dør hun av dop. Selv holder Øivind seg unna sprøyter, men utforsker alt fra fleinsopp og syre til E-er, Blåvalium og speed. På badet dyrker han cannabis. I boka forteller Øivind om hvordan det hele begynte og om alt hva ungdom ruser seg på. Foreldre og lærere får en usminket innføring i dopens dramatiske verden og at rusen kan ramme de beste hjem. "Boka burde vært pensum for studenter som skal jobbe med rus og psykisk helse." - Heidi B. Groth, NAV Fagarbeider i rusfeltet
Forlag Elixir bok
Utgivelsesår 2012
Format Heftet
ISBN13 9788292351130
EAN 9788292351130
Omtalt person Øivind Flagstad
Språk Bokmål
Sider 249
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Et rått og ærlig bilde av en rusmisbruker.
Denne biografien virker nådeløst oppriktig. Øivind pynter ikke på noe om rusmiddelbruken sin, og hvordan livet til en rusmiddelbruker arter seg.
Ei bok som absolutt burde være obligatorisk lesning for fagarbeidere innen rusomsorgen, og alle andre som har med rusmisbrukere å gjøre.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHamp, flein eller kaktus, jeg kunne blitt en god gartner, garantert. Farfar viste meg hvordan man trakk ørret, han var en glimrende læremester. Gi meg et stille vann og Shimanostanga mi og jeg skal dra den drøyeste gjedda i sivet. Sett meg foran en løgndetektor, maskinen er sjanseløs, vi frikere spiller skuespill for å overleve og leser kroppsspråk som andre leser bøker. Jeg lager rim på rappen og er en racer i hoderegning, det må du når du jobber i denna bransjen. Hundehvisker kunne jeg også ha blitt. Men ga du meg en bok og ba meg lese fra toppen, dansa bokstavene polka etter fire linjer og kanonsvetten sto ut av panna. Jeg har grønne fingre og rødt hår, kan være hissig som en terrier, men er snill som et lam, om jeg skal si det sjæl. Fatter'n mente jeg til og med var blaut, særlig overfor bikkjene.
Jeg heter Øivind.
Da Gud delte ut bremsene, sto jeg ikke bakerst i køen.
Jeg var ikke der.
Nå er jeg 33. Ser jeg meg tilbake, finner jeg bruddstykker og episoder vikla sammen, livet ligner et gjenglemt fiskegarn, en vase full av krabber, skylla i land under uvær. Nå har jeg hengt opp garnet og begynt å rense. Er spent på hva jeg vil finne. Det får bære eller briste.
Her er min historie.
På barneskolen var jeg en apekatt, i friminuttene spant jeg rundt som en psykopat. Matpakkene til mutter'n glemte jeg å spise, hadde ikke tid, i skolebøkene tegna jeg øks og kniv og sverd sammen med avhugde kroppsdeler og mennesker på spidd. Lærerne sa jeg var en kjekk gutt. Om kvelden løp jeg omkring med sort kappe og trudde jeg var Den lille vampyren. Jeg gikk aldri noen steder, jeg løp.
Når jeg først begynte med noe, gikk jeg opp i det, 100 prosent, frivillig manisk.
Metallicas Dyers Eve ljomer fortsatt mellom øra:
Dear mother
Dear father
Clipped my wings
Before I learned to fly
Unspoiled, unspoken
I've outgrown
That fucking lullaby
Same thing
I've always heard from you
Do as I say
Not as I do
Han som skrudde sammen huet til Kari må ha hatt en dårlig dag. Jenta var noe de kalte manisk depressiv, dessuten sjalu og hadde på toppen av det hele et skrukkete selvbilde. Jeg fatta det ikke, hun så bra ut og tenkte kvikt. Humørsvingningene slo i alle retninger.