Kritisk innstilling, kritisk lojalitet, aktiv rasjonalitet er ikke bare den dype spiritualitetens beste venner, men også forutsetningene for utvikling og fornyelse.

Moskeen var og forblir overalt det første muslimene installerer i nye omgivelser.

Frykten for å miste religionen og kulturen sin i det vestlige samfunnet har avfødt en naturlig tilbøyelighet til å stenge seg inne i seg selv og isolere seg. Alle innvandrere har opplevd dette på det kulturelle plan, men med muslimene har fenomenet fordoblet seg med religiøse anfektelser, ofte blandet med kulturelle betraktninger.

Innvandrernes første holdning går selvsagt alltid ut på å klamre seg til religionen, kulturen og fellesskapet med sine egne for å beskytte seg mot de fremmede omgivelsene. De holder fast ved levesettet i opprinnelseslandet og forveksler ofte religion, kultur og tradisjoner.

For at kritikken ikke skal høres, er det enkleste å holde liv i mistanken om antisemittisme overfor alle som angriper den israelske politikken.

Det som har skjedd andre steder i fortiden, og som utspiller seg for våre øyne i Vesten, det vi kaller vestlig og europeisk islam, er akkurat av denne art: en islam som respekterer trosbekjennelsen, trosutøvelsen og de felles prinsipper, og som gjør de ulike vestlige og europeiske kulturer til sine egne. Vi er vitne til en vestlig islamsk kulturs fødsel, der muslimske kvinner og menn forblir tro mot de grunnleggende religiøse prinsipper - og samtidig omfavner sin vestlige kultur. De er helt og fullt muslimer med hensyn til religion, og helt og fullt vestlige med hensyn til kultur. Dette byr ikke på problemer.

Å kritisere Israel og den kontinuerlige koloniseringspolitikken med annekteringer og undertrykkelse er ikke antisemittisme, på samme måte som kritikk av Saudi-Arabias regjering ikke har noe med islamfobi å gjøre. Man må holde tingene fra hverandre: Det gjelder å avvise antisemittismen i alle dens former, men opprettholde en klar og nødvendig kritikk av den israelske politikken.

Møtet mellom Vesten og islam vil ikke gå for seg konstruktivt og positivt (mellom sivilisasjoner, nasjoner og/eller borgere enkeltvis) bare ved hjelp av fromme ønsker og optimistisk påpekning av felles verdier. Problemet ligger høyere oppe. Det gjelder for alle å vise ydmykhet, respekt og indre sammenheng. Ydmykhet ved å innrømme at ingen, ingen sivilisasjon eller nasjon har monopol på det universelle og det gode, og at våre politiske og sosiale systemer ikke er perfekte; respekt overfor den annen part fordi man må være overbevist om at den andres kulturelle rikdom og erfaring har noe å bidra med for oss, og endelig indre sammenheng fordi den andres nærvær er som et speil man må bruke for å få øye på våre egne selvmotsigelser og bristende logikk i den konkrete og daglige anvendelsen av våre edleste verdier.

Det er lett å tenke at man er "åpen" i en verden av medborgere og venner som man er vant til, med en "åpenhet" som er mer tenkt enn egentlig gjennomlevd. Mentale gettoer er ingen luftspeiling, de finnes faktisk i virkeligheten. Å være "åpen" inne i en mental eller intellektuell getto åpner ingen porter i gettoen, men lar en leve med illusjonen av at det verken finnes getto eller porter. De farligste fengslene er de man ikke ser gitterstengene i.

Men det er meningen i all spiritualitet, det er hjertets og forstandens dype jihad. Fred, ja, med styrke, ro og verdighet, fred over alle som griper til løgn, hykleri og krig.