Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hvordan har livet artet seg for Mona og Dagfinn Enerly siden boken "Så fort kan livet snu" kom ut for syv år siden? Åpent og ærlig gir de oss et innblikk i livet sitt og viser at mye av det vi tar som en selvfølge, slett ikke er det. De forteller om hverdagen - og ikke minst om fremgang og seire. Og om drømmen om at nummer 8 skal gå igjen. Det er de sikre på at skal skje!
Ta del i en vakker kjærlighetshistorie om to som aldri har tvilt på at det er de to - i gode og onde dager.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788203294037
EAN 9788203294037
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Dagfinn Enerly Mona Enerly
Språk Bokmål
Sider 159
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Grei nok bok om kjent tema. Blir kanskje LITT for privat?
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMange små og hverdagslige ting kan virke som selvfølgeligheter. Men de er ikke det. Tenk på det når du holder kjæresten i handa, løfter barna eller barnebarna dine mot himmelen, klemmer dem godt, kaster deg på sykkelen og suser ned til brygga med fiskestanga bakpå, besøker familien når det skal feires bursdag, smører matpakka hver morgen og ikke minst kler av og på deg selv.
Det har gått noen år siden skaden, og jeg tenker ikke lenger så mye på det som skjedde. Men det hender jo tankene sveiper innom. Samtidig tenker jeg at jeg har lært utrolig mye av mitt nye liv. Jeg drømmer noen ganger om hvordan ting kunne ha vært. Det er ingen tvil om at det noen ganger er tungt å leve med mine begrensninger der jeg ligger i senga og ikke kan røre meg. Men jeg må tvinge meg til å tenke på det som er positivt. De gangene jeg er deppa, går det stort sett fort over. Da tenker jeg: Jeg gleder meg til... jeg gleder meg til... Det handler om få tankene inn på et annet spor. Jeg er ikke bitter - egentlig aldri vært særlig bitter. Det som skjedde i Kristiansand, var maks uflaks. Ingen har skyld. Det hjelper verken med bitterhet eller andre negative tanker. Jeg er, etter forholdene, godt fornøyd med det livet jeg har. Som jeg pleier å si: jeg har det bra, men er bare litt slapp i armer og bein. Men jeg er ikke helt fornøyd før jeg oppe og går. Inntil jeg går, må jeg forsette å ha troen - og trene. Sånn er situasjonen NÅ. Så må jeg gjøre det beste ut av dette. Vi får se om et år hvor jeg STÅR da...
Det er avgjørende for meg at jeg har akseptert det som skjedde, den erkjennelsen er viktig for å komme videre. Hadde jeg ikke klart å erkjenne fakta slik de ble, så hadde jeg ikke klart å glede meg over det livet jeg lever nå. Erkjenner du virkeligheten, så klarer du nedturene bedre.
Det er et tøft liv å erkjenne og leve med sine begrensninger, med daglige utfordringer, med praktiske problemer, med å forholde seg til hjelpeapparatet, med å erkjenne på ensomheten og finne sin egen plattform for ens eget liv.
Når de sjeldne forlater oss, blir tomrommet så uendelig stort...