Ingen lesedato
Omtale fra forlaget
Bobs bok er skrevet av James Bowen, og er oppfølgeren til bestselgeren En gatekatt ved navn Bob. En gatekatt ved navn Bob ga innblikk i hvordan gatekatten Bob reddet gatemusikanten James fra et liv på gata i London og et liv i rus. Den hjertvarme og sanne historien om det unike vennskapet mellom en mann og en katt har gledet lesere verden over. Bobs bok forteller historien om hvordan det har gått med Bob og James etter at suksessduoen tok en hel verden med storm
Forlag Bastion
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788290583977
EAN 9788290583977
Serie Gatekatten Bob (2)
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted London
Omtalt person James Bowen
Språk Bokmål
Sider 380
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg ble nesten litt rørt jeg, Bob er virkelig en fantastisk katt, og Bowen er så heldig som har han! Jeg misunner ham nesten!!!
smelter helt over Bob jeg, herlig rørende bok om katten Bob og kompisen James.
Etter å ha lest denne fortsettelsen er jeg fremdeles like begeistret over katten Bobs magiske påvirkning på mennesket James. Slik som James og Bob trenger hverandre, så drister jeg meg til å påstå at verden også trenger dem og deres historie.
Den minner oss om at livene til hver og en av oss er så forskjellige, og at alle har vi noe å lære av andres opplevelser, både for å utvikle respekt og empati.
På et lett forståelig og usminket språk får vi et innblikk i både gleder og utfordringer dette nye livet innebærer for James og hans firbente livredder.
Leseren får innblikk i James og hans indre og ytre bestrebelser for å klare hverdagen, og hvordan Bob er delaktig i denne prosessen, som motivator og omsorgskrever.
En hjertevarmer av en bok som anbefales som koselig høstlesning, mens mørket banker lett på ruta utenfor og sofakroken roper etter selskap.
Terningkast 5, ikke for språklige, sjeldne fioler, men for undringen, ettertanken og det gripende i det faktum at kjærligheten er størst av alt.
Jeg liker Bob og jeg liker James. Jeg heier på dem. En herlig blanding av humor, alvor, livet på det tøffeste og masse kjærlighet.
En bok som detaljert beskriver en narkomans hverdag
En følelsesladd bok som får en til å gå inn i livet til en som er på vei ut av rusen, med god hjelp fra den unike katten Bob som kom inn i livet til David i forrige bok.
De to bøkene jeg har lest om bob var temmelig like.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg visste godt at jeg var heldig også på et dypere plan. Et gammelt ordtak sier at en klok mann sørger ikke over det han mangler, men er takknemlig for de godene han har.
Jeg var over 30 år gammel. De aller fleste menn på min alder hadde jobb og bil, hus og pensjonsforsikring, kanskje til og med en kone og et par barn. Jeg hadde ingen av delene. På en måte ønsket jeg meg det heller ikke, når sant skal sies. Men jeg lengtet etter tryggheten som fulgte med noen av disse tingene. Jeg var inderlig lei av å være på gata uten fast arbeid. Og jeg var inderlig lei av å bli ydmyket av folk som manglet enhver forståelse - og noen ganger også medfølelse - for det livet jeg var nødt til å leve.
Ansvaret for å passe Bob hadde til de grader vært en positiv kraft i livet mitt, men jeg måtte skjerpe meg for å leve opp til det. Han var ingen deltidsjobb der jeg kunne stemple inn når jeg var i humør til det.
Hvis man kunne krysse menneske med katt, ville det forbedre mennesket, men forringe katten.
( Sitat Mark Twain)
Det er ikke ofte man ser rødgule katter på sykkel i full fart nedover en bakke.
Jeg har ikke hatt mange læremestre i livet, og jeg har avvist de få velmenende menneskene som har forsøkt å gi meg råd eller rettlede meg. Jeg visste alltid best selv, det var i hvert fall det jeg innbilte meg.
Som vanlig spurte pappa om jeg var "frisk", noe jeg bestandig oppfattet som en kode for "er du fortsatt rusfri?". "Jeg har det bra", svarte jeg. "Jeg fant en fyr som falt død om utenfor leiligheten min for en stund siden. Det ga meg en skikkelig støkk." Han så forferdet ut. Han visste ingenting om rusmiljøet og hvordan det fungerte, og i likhet med mange menn i sin generasjon var han litt redd det, for å si det som det er. Jeg tror det er grunnen til at han aldri virkelig innså hvor alvorlig situasjonen var da jeg var på mitt dårligste i herointiden.
Det er lettere sagt enn gjort å ta blodprøve av en tidligere heroinavhengig.
Sannheten var jo at jeg ikke hadde så mange venner. ...
... I de verste periodene mine som rusavhengig bodde jeg på herberger der hvem som helst når som helst kunne finne på å rane en for alt en eide. Selv når en sov. Så jeg var blitt veldig vaktsom. Det var trist, men til en viss grad føler jeg det fortsatt sånn. ...
Så mens jeg iakttok Bob og Gillian, var det en del av meg som ønsket at livet mitt også kunne være like enkelt og oppriktig som hans. Han møtte henne i uvante omgivelser, men oppfattet med en gang at hun var å stole på. Jeg var klar over at det ikke kom til å bli enkelt, men jeg burde oftere prøve å gjøre som ham. Jeg burde ta sjansen på å stole på noen. Men for å klare det måtte jeg endre på livet mitt. Jeg var nødt til å komme meg bort fra gata.
Bursdager hadde sjelden vært en anledning til feiring i livet mitt...