Fru Bird smilte da jeg kom bort til henne. «Foreldrene våre, de kan forbause oss, ikke sant? Alt det de fant på før vi ble født.»

«Ja,» sa jeg. «Nesten som om de en gang var virkelige mennesker.»

Og Knerten sa: Jeg er også veldig glad i bøker. Jeg synes det er morsomt at sånne papirblader kan stå så tett sammen uten å bli uvenner.

Og veggene var fylt til trengsel av speil i alle størrelser, som en samling portretter som bare viste sine beundrere. Jeg vil ramme inn ansiktet ditt, var deres troløse løfte. Du er mitt motiv. Jeg kan gjøre deg vakker. Helt til du går videre og det neste ansiktet stirrer inn i mitt dyp. Da vil jeg ikke befatte meg med annet enn det.

Er ikke ditt eget liv nok for deg? Trenger du Corradino til å definere hvem du er? Hvorfor kan du ikke bare si: Jeg er Leonora og jeg er glassblåser?

Takterassen ble kostet og dekket med terakottafliser fra Firenze. Hun strakk et tau langs kanten for å gjøre terassen tryggere og bar opp uttalige krukker som hun fylte med blomster for å gi farge om dagen og dufter om natten - de sto spredt omkring på terassen som korpulente små karer. Mange var fylt av urter til matlaging - basilikumen tok hun med ned til vinduskarmen på kjøkkenet, for det var den urten hun visste hun kom til å bruke mest.

Det er dager da jeg skulle ønske at jeg var en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. Kanskje hadde jeg tilbrakt helgen hjemme hos deg, for så i all min flyktighet å dra ned på butikken på hjørnet - men du ville ikke ha vært lei deg, for du ville ha spist en kanelbolle eller drukket en kald cola rett fra boksen og ikke ofret meg en tanke. Vi ville vært lykkelige sammen, som elskere som møtes på ferie og siden glemmer hverandres navn.

Melodien hadde han hatt under hatten i mange dager, men ikke riktig hatt mot på å ta fram ennå. Den måtte få lov til å vokse seg sterk og bli så glad og trygg at alle toner hoppet inn på sin rette plass bare han rørte ved munnspillet.

Mummipappa bestemte at til tross for den truende katastrofen skulle de ikke ta et av sine egne trær, for dem ville han gjerne spare. I stedet klatret de over Gafsas gjerde og valgte et stort tre som hun faktisk ikke kunne ha noe særlig brukt for.

        Menneskene kom pustende og pesende oppover den bratte bakken. Og der, øverst oppe, lå en butikk med vakre gjenstander av glass og krystall. De gikk inn, og ble servert forfriskende peppermyntete i utsøkte glass.
   –   Dette har min kone aldri tenkt på, sa en og kjøpte noen glass. De skulle få besøk samme kveld, og gjestene ville bli imponert av de pene glassene. En annen sa at te alltid smaker best når den serveres i glass, for da kommer aromaen bedre fram. En tredje sa til og med at det var tradisjon i Østen å drikke te av glass på grunn av dets magiske kraft.
        Nyheten spredte seg raskt, og mange gikk opp den bratte bakken for å besøke butikken som gjorde noe nytt i en så gammel geskjeft. Det ble åpnet andre butikker der de serverte te i glass, men de lå ikke på toppen av en bratt bakke og var derfor alltid folketomme.
        Kjøpmannen måtte ansette to medhjelpere til. Og etter hvert importerte han – i tillegg til glass – store mengder med te som hver dag ble drukket av menn og kvinner som tørstet etter nye opplevelser.

En ny port mot det Utrolige, det Mulige, en ny dag da alt kan skje, hvis man ikke har noe imot det.

Tårene har makt. Særlig sjeldne tårer.

Hun er så vidt et år eldre enn meg (...) men hun virker mye eldre og klokere. Kanskje er det fordi hun er så sikker på hva hun liker. Hun tviler ikke på at hun foretrekker mangois framfor kokos, og at yndlingstallet hennes er ni fordi hun er ni år gammel. (...) Jeg for min del har vondt for å velge mellom mango og kokos, og hvis du nevner papaya også, blir jeg helt i villrede.

"Yes, Heidi, it is beautiful here; but what do you think? If you brought a sad heart, how could you make it well, so that you could enjoy all this beauty?"

"Oh, oh!" exclaimed Heidi quite gayly. "Nobody ever has a sad heart here--only in Frankfurt."

A smile passes over the doctor's face, but it quickly vanished. Then he added:

"And supposing someone should come and bring all his sorrow with him up here from Frankfurt, Heidi; do you know of anything that could help him then?"

"He must tell everything to the dear Lord, if he does not know what to do," said Heidi with perfect assurance.

"Yes, that is really a good thought, child," observed the doctor. "But if what makes you so very sad and miserable comes from Him, what can you say to the dear Lord?"

Heidi had to think what ought to be done in such a case; but she was very certain that one could obtain help from the dear Lord for every sorrow. She sought a reply from her own experience.

"Then you must wait," she said after a while with assurance, "and keep thinking: 'Surely now the dear Lord knows some you which is to come out of this by and by, so I must be still for a little and not run away from Him.' Then all at once it will happen so that you will see quite cleary that the dear Lord had nothing but good in His mind all the time; but because you could not see it so at first, and only had the terrible sorrow all the time before you, you thought it would always remain so."

"That is a beautiful faith, and you must hold it fast, Heidi," said the doctor. [...]

«Det er da du må holde fast ved den du er. Og gi aldri bort det sanne hjertet ditt, ødelagt og blødende som det kanskje er, for viss du gjør det har, har du mistet noe du kanskje aldri finner igjen. Det er bedre å gi bort drømmehjertet ditt, da vil du bestandig vite hvem du er.»

«Hva er drømmehjertet mitt, tía Nora?»

«Det er hjertet som du har inni deg som aldri kan bli såret av brutte løfter eller smerten ved å lengte for mye. Det fortsetter bare å slå uansett hva som skjer, for drømmehjertet ditt har mange liv. Men det virkelige hjertet ditt har bare ett dyrebart liv, og du må alltid beholde det for deg selv.»