Alene blir han ikke forstyrret, men han blir heller aldri korrigert.

Det onde er ikke nødvendigvis vold. Men det blir vold i det øyeblikk det ikke kan artikuleres.

For å kunne skrive må jeg være den jeg er. For å kunne skrive må jeg være en annen enn den jeg er. Og det er når jeg får disse to til å møtes, og bare da - og da bare kanskje - at det oppstår, som jeg i ettertid, på avstand betraktet, kan velge å kalle litteratur.

Å være seg selv i sannhet, for å bruke Kierkegaards ord, er ikke å fortape seg i troen på dette selv som enhet, entydighet, men å makte å inkludere og la høre alle sine motsetningsfylte og selvmotsigende stemmer. Meningen er kanskje slett ikke å finne ro. Meningen er kanskje å leve og uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte, det selvmotsigende, det uavklarte. Å være sensitiv nok til å plages av denne indre uro er en forutsetning for all kunstnerisk virksomhet. Ingenting skapes fredfylt.

Å skrive er ikke å realisere seg selv. Å skrive er å undergrave seg selv, for å realisere et annet jeg, et jeg som først og fremst er tekstens jeg, som er bekjent av sitt opphav, men som også er fremmed for det, som står tilstrekkelig fjernt fra det til at det uten videre skrupler kan gi seg i kast med den erfaringen som jeg selv, mitt virkelige jeg, ikke ville kunne gjøre uten å kollapse, bryte sammen, ødelegge meg selv og mitt liv.

Verden henger sammen, men limet er giftig.

For det er en av angstens forbannelser, at den aldri når utover den angstridde. Den kan ikke betroes noen eller overføres til noen, den kan ikke gjøres rede for eller forklares overfor andre, den kan aldri helt kommuniseres, på den måten heller aldri helt kureres. Det er den ytterste ensomhets sykdom. Det er det øyeblikket da man møter seg selv og vet at man er alene, at det er det man egentlig er. Når vi i et anfall (eller en tilstand) av angst står ansikt til ansikt med det vi frykter, er det alltid oss selv vi ser. Vi ser noe forferdelig, noe uutholdelig, som er en del av oss selv. Ingenting er pådyttet utenfra. Våre redsler springer alltid ut fra oss selv.

Hvilken verden er den mest reelle? Når er det man ser sitt eget liv for hva det virkelig er? Er det når man ligger under for en tung depresjon, eller når man bæres på gullstol av et overmåte godt humør? Når er man nærmest seg selv? Når man ser mørkt på det, eller når man ser lyst på det? Når er man mest observant, mest sensitiv? På sitt dystreste eller sitt aller gladeste? Schopenhauer ville kanskje ha sagt det første, Jens Book Jenssen antagelig det siste."