Dette er en av de bøkene jeg kommer til å kjøpe i papirutgave for Annie Ernaux fortjener å stå i hyllen. En utrolig sterk,medrivende og sår fortelling og i boken henvender Ernaux seg til sin ukjente søster som døde lenge før hun selv ble født.
Annie er 10 år gammel når hun overhører moren snakke med en annen kvinne, om dattere som døde av difteri, bare seks år gammel. Hun var mye snillere enn hun der,kunne hun si og nikke bort mot Annie.
Seksti år etter setter Annie seg ned for å skrive Den andre datteren og det er hun selv som er den andre. Hun snakket aldri med foreldrene om den ukjente søsteren men spørsmålene dukker selvsagt opp hos Annie. For hvor mye av foreldrenes sorg over tapet av den lille datteren hatt å si for deres forhold til Annie? Var kjærligheten de gav henne egentlig tiltenkt hun som døde?
I boken stiller hun også spørsmål om hun i det hele tatt hadde blitt forfatter om søsteren fikk vokse opp. Mange sterke og eksistensielle spørsmål og tema blir tatt opp i denne lille flisen av en bok, men få er så god på å fortelle mye med få ord som Annie Ernaux gjør. Hun skriver så levende om det hun går gjennom slik at det blir som om vi, leserne, sitter der med henne i dette sorgarbeidet,som jeg tenker denne boken er en del av. Igjen en innertier fra novelprisvinneren.

Anbefales på det aller sterkeste!

Kort bok - stor leseopplevelse! Ernaux klarer, som hun gjør i flere av sine bøker, å sette ord på det som er vanskelig, det subtile. Vakkert skrevet om vanskelige og såre følelser.