2024
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hvordan skaper Haruki Murakami magi? I Yrke forfatter trer den personlige Murakami frem og forteller om sin vei inn i diktningen og hvordan han klarte å utvikle et skjønnlitterært forfatterskap som har blitt et av verdens mest anerkjente. Her kan du blant annet lese om da Murakami besøkte Oslo i 2010 og hans arbeid med å oversette Dag Solstad til japansk.
"Når jeg får spørsmål fra unge mennesker, lurer de ofte på hva som kreves for å bli forfatter, hva slags utdannelse man bør velge og hvilke erfaringer man bør ha. De samme spørsmålene gjentar seg uansett hvor i verden jeg måtte befinne meg.
Når jeg møter disse unge menneskene som ønsker råd for å lære seg å bli forfatter, så kan jeg bare gi dem det samme svaret: Jeg har ingen anelse. Og nettopp derfor har jeg forsøkt å nærme meg spørsmålet på en slik måte at jeg kan komme med et svar.
Her er svaret. "
Forlag Pax
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788253042992
EAN 9788253042992
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Haruki Murakami
Språk Bokmål
Sider 239
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket«Fantasi er hukommelse» («imagination is memory») slår James Joyce ganske enkelt fast. Ja, nettopp. James Joyce treffer spikeren på hode. Fantasien går ut på å sette sammen løsrevne minnebilder, bruddstykker som har mistet sin sammenheng.
Dette kan være en grunn til at mange litteraturkritikere har problemer med å forholde seg til en viss type romaner - enten forstår de dem ikke, eller om de så forstår dem, klarer de ikke å sette ord på eller teoretisere hva det er ved dem de har forstått. Sammenlignet med forfattere er kritikere generelt altfor intelligente og snartenkte, og har ofte problemer med å tilpasse seg romanens langsomme tempo og sakte framdrift. I mange tilfeller må de derfor oversette tempoet i teksten til sin egen innebygde hastighet, og så skrive kritikken ut fra det oversatte resultatet. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. I tilfeller hvor teksten ikke bare er langsom, men også kompleks og har flere lag, vil oversettelsesjobben være ekstra vanskelig, og kritikeren ender opp med en oversettelse der teksten er vridd og vrengt.
En roman er en lang fortelling, og hvis den holder samme intensitet hele veien igjennom, får leseren åndenød. Derfor gjelder det å gjøre teksten litt løsere her og der, slik at leseren får rom til å trekke pusten. Dessuten er det viktig å skape en balanse mellom helheten og de enkelte delene, og dermed er det en del detaljer som må justeres for å passe inn i dette perspektivet. Det hender kritikere løfter fram en bit av teksten og holder den opp og sier: "Det burde være forbudt å skrive så slappe setninger." Jeg synes det er urettferdig. En roman trenger pustepauser, akkurat som levende mennesker. Det er nettopp de slappe partiene som gjør at de hardt tilskrudde passasjene får den effekten de er ment å ha.
«Det gjelder å svømme motstrøms», har den polske poeten Zbigniew Herbert sagt. «Det eneste som lar seg drive med av strømmen, er søppel.» Dette er ord man blir sterk av.
Raymond Carver, en forfatter jeg har stor respekt for, likte også denne formen for finsnekring. Han lånte en annen forfatters ord og skrev: «Når jeg har skrevet en novelle, lest nøye gjennom den, tatt vekk noen kommaer, lest gjennom den én gang til og så satt kommaene tilbake der de sto, da vet jeg at novellen er ferdig.»
En av mine kjepphester er at ingen generasjon er bedre eller dårligere enn en annen. I offentligheten presenteres dette gjerne som en stereotypisk generasjonskonflikt, men i mine øyne er det det reneste vås. Hver generasjon har sine fortrinn og ulemper, sine gode og dårlige sider, selv om det naturligvis finnes tendenser og retninger som endrer seg fra generasjon til generasjon. Men noen kvalitativ eller kvantitativ forskjell finnes ikke. Eller i det minste ikke i nevneverdig grad.
For at en kunstner skal kunne karakteriseres som original, må han eller hun etter min mening fylle følgende kriterier:
1. Hun eller han må ha en helt egen stil (klang, stemme, form, farge)
som skiller seg fra andre kunstnere, og som lar seg gjenkjenne ved første
blikk eller første akkord.
2. Denne stilen må han/ hun ha utviklet på egen hånd, og den må hele
tiden videreutvikles. Hen kan aldri bli stående på stedet hvil, men
må være drevet av en iboende spontan skaperkraft.
3. Den personlige stilen må med tiden bli et referansepunkt for andre,
bli en del av den kollektive bevisstheten om hva kunst er og tjene
som inspirasjonskilde for kommende kunstnere.
I følge ny forskning øker antallet nerveceller som dannes i hippocampus radikalt ved aerob trening. Med aerob trening menes aktiviteter som svømming eller jogging, altså middels anstrengende trening over lengre tidsrom. Men om man lar de nyfødte hjernecellene bare ligge der, forsvinner de etter tjueåtte timer uten å ha gjort noe som helst nytte for seg. Det er skikkelig bortkastet. Om de nyfødte hjernecellene derimot utsettes for intellektuell stimulans, aktiveres de, kobler seg på hjernens nettverk og blir en organisk del av et signalformidlende fellesskap.
Thelonius Monk har sagt: «Det jeg vil si, er at du må spille som du selv vil. Ikke bry deg om hva verden har lyst til å høre. Om du spiller akkurat sånn som du har lyst til å spille, så vil verden komme etter og forstå hva du holder på med. Selv om det kan ta femten-tjue år. «