Dette er en bok om følelser og hvordan de blir til. Den tar et oppgjør med det klassiske og vanligste synet på følelser og deres opprinnelse. I det klassiske synet ses følelser som universelle og ferdig innebygde i mennesket, der også ansiktsuttrykk på tvers av kulturer skal uttrykke bestemte følelser. Følelsene antas med andre ord å ha faste biologiske mønstre i hjernen og kroppen vår, der alle mennesker vil reagere nokså likt på samme type situasjoner.

Forfatteren Lisa Feldman Barrett går som nevnt ganske radikalt imot dette synet, og mener at følelser ikke er innebygde biologiske programmer, men blir til gjennom erfaringer i møte med blant annet språk, kultur, familie, samfunnsliv og situasjoner man kommer opp i. De er med andre ord lærte og formede, ikke universelle slik det klassiske synet hevder.

Jeg synes kanskje Feldman går noe langt i sitt syn, selv om hun har mange gode poenger, og jeg kan si meg logisk enig i mye av det hun skriver. Likevel kan det virke som hun overdriver sin kritikk av det klassiske synet for å gjøre sitt eget ståsted tydeligere. Jeg synes boken hennes er et friskt pust i debatten, men hun skriver seg innimellom litt bort og gjør problemstillingen noe uklar, forvirrende og til tider innviklet – kanskje ikke helt ulikt et rikt følelsesliv. Jeg ønsker å ha begge perspektivene i bakhodet når jeg tenker over følelsenes betydning hos mennesket, men jeg er nok noe mer overbevist av Feldmans syn, særlig med min erfaring og faglige innsikt som pedagog, spesielt når det gjelder små barns utvikling og hvordan de tar inn og reagerer på omgivelsene sine – enten det er fra kultur, familie eller venner. Det er neppe uten betydning at følelser formes og får sine uttrykksformer gjennom dette.

Jeg reagerte likevel litt på eksemplet med stillbildet av tennisstjernen Serena Williams, der hun skal ha jublet etter å ha slått søsteren sin i en tenniskamp. Ifølge det klassiske synet skulle ansiktsuttrykket hennes se sint ut, mens Feldman hevder bildet tydelig viser glede. Selv om et bilde kan si mer enn tusen ord, tror jeg følelser er mer enn stillbilder, og at man må se situasjonen i levende bilder og i sammenheng for å forstå hvilke følelser som er i spill. Det samme gjelder bildestudiene som ble gjort med stammefolk i et forskningsprosjekt, der det ble vist bilder av ulike ansiktsuttrykk.

Boken til Feldman er dessverre i lengste laget, og man rekker til tider å begynne å kjede seg. Hun forklarer ofte svært grundig, samtidig som boken er skrevet med litt for liten skrift, noe som kan gå ut over konsentrasjonen og motivasjonen til å fortsette lesingen. Hadde den vært mer komprimert, ville den nok vært lettere å fordøye.

Alt i alt er dette en helt grei bok, men ikke en jeg roper veldig hurra for.