Hvor befriende å lese en bok som både er humoristisk og evner å holde på leseren.

Det er min erfaring at de fleste forsøksvis morsomme bøker holder et stykke, men går tomme i god tid før avslutningen. Annerledes da med Odd W. Suréns surrealistiske, kryssrefererende og morsomme, men på samme tid rabiate, alvorlige og vonde fortellinger.

Skulle jeg trekke frem én ting ved boka, så er det hvor herlig det er med forfattere som får en merkelig idé og kjører løpet fullt ut med den. Her er for eksempel en meditasjon over skihoppernes liv før fallgrensen ble innført, da hopperne aldri kunne være trygge på å ikke få resultater strøket hvis de ble sett sittende eller liggende i ettertid, og hvordan dette sågar påvirket etterlivet... Jeg skal ikke røpe for meget, men Surén er en blodhund, han nekter å forlate sporet når han først har fått ferten av noe.

Samtidig er det langt mer enn bare fjas. Det er siste møter som ikke blir noe av, mennesker det ikke går godt med, eller min favoritt: En fortelling (eller anti-fortelling) om våren 2020 og noen spesifikke sider ved hvordan vi håndterte koronaen, som både er morsom og dessverre treffer godt på satiren. Og slapp helt av: Det er ingen typisk korona-fortelling...

Det er sju fortellinger her. Jeg synes fem av dem treffer skikkelig godt, og de to øvrige er heller ikke å kimse av. Det får en kalle solid.

Dette var mitt første møte med Surén. Det blir flere.