Boken inneholder Sigrid Undsets brev til en såkalt brev-venninne, fra hun var 16 år og opp i voksen alder. Det har vært utrolig interessant å bli kjent med den unge Sigrid og følge hennes utvikling, - hennes tanker og liv fremstilt uten filter, nesten som i en dagbok. Hun var jo tidlig klar over at hun skilte seg fra de fleste andre unge kvinner, og følte at hun i den ukjente Dea fant en som forsto henne. Ved siden av tanker rundt sin egen natur og hverdagsliv, får vi skildringer av Kristiania rundt århundreskiftet og tanker om hva hun har tenkt å skrive, - hodet hennes boblet over av ideer. Særlig er det interessant å lese hvordan hun hadde hele handlingen i Olav Audunssøn klart for seg i ung alder, riktignok med andre personer i et annet land, men hele det kompliserte forholdet mellom personene og deres liv sto klart for henne i en alder av 20 år!

Etter hvert blir det lenger avstand mellom brevene, men vi får oppleve hennes rørende og forelskede beskrivelse av de første årene med Anders Svarstad. Så blir det mest julekort, mens det siste brevet er fra Stockholm i slutten av mai 1940, etter at sønnen Anders hadde falt.

Og jeg har fått ha et nært og personlig møte med den store forfatterinnen, - og et eksempel på livets gang.

Seksten år gammel er Sigrid Undset ensom. Hun er annerledes enn de andre. Annerledes enn søstrene, og annerledes enn vennene. Sigrid er en kunstnersjel, hun drømmer seg bort og ønsker seg noe ingen andre hun kjenner kan forstå. Gjennom en brevvennannonse i Urd finner hun sin sjelevenn i svenske Andrea Hedberg. De første brevene i 1898 danner grunnlaget for et vennskap som skal strekke seg over mange tiår.

Sigrid og Dea er jevngamle og finner en felles interesse i litteraturen, skjønt Sigrid i begynnelsen mest av alt drømmer om å bli malerinne. Hun går på handelsskole og får snart arbeide, men kjeder seg kolossalt. Kunstneren i henne får utløp i hver ledige stund. Alltid med skisseboken tilgjengelig, tegner hun og skriver dikt. Kanskje er det brevkorrespondansen som for alvor pensler henne over til forfatterdrømmen.

I brevene får hun plass til alle sine tanker, alt kreative kaos, alt som hun ikke kan betro sin familie og vennekrets. Endelig har hun noen som virkelig forstår henne. Sigrids brev bobler over av skriveglede, hun klarer knapt å begrense seg. Så blir hun også nesten overstrømmende i sin redsel for at hun skal miste sin sjelevenninne, eller at Dea ikke lenger skal finne henne interessant.

Etter flere års brevkorrespondanse møtes de endelig, og gjennom årene arrangeres flere treff, til begges felles glede. Nærheten i deres vennskap befester seg, selv om brevvekslingen ikke lenger er like hyppig. Særlig etter at de på hver sin kant stifter familie kan det gå flere år mellom brevene, men de to er stadig like viktige for hverandre.

Brevene ble samlet og utgitt i 1979 av Undsets svigerdatter Christianne Undset Svarstad, enke etter Sigrids sønn Hans Benedict. Vi får et usedvanlig personlig innblikk i dikterdronningens sjel, helt fra hun som 16-åring sprudlende forteller om sine kreative prosjekter til hun i 1940 beretter om tragedien rundt sønnen Anders sitt dødsfall i kampen mot tyskerne. Anders, som nyfødt ble døpt Andrea, oppkalt både etter sin far og sin mors kjære venninne.

Brevsamlingen er rikt illustrert, både med fotografier og enkelte tegninger, særlig av Sigrid selv. Med en øyensynlig nøyaktig gjengivelse av alle de 54 brev som er bevart, fortoner boken seg som et unikt og ekte innblikk i hennes liv. Hun refererer ofte til sine bokprosjekter, og vi ser at hun fra tidlig alder av fatter interesse for middelalderen. Slik aner vi også opptakten til hennes Kristin Lavransdatter-triologi, gjennom ungpikens spede skapelse av figuren Svend Trøst, som mange år senere blir Erlend. Vi tas også med til gjennombruddet Fru Marta Oulie, i boken kun omtalt som M.O, og videre til hennes overraskelse over at Jenny blir en suksess. Likevel har hun alltid en ny bok i hodet, nye historier å fortelle.

Vi tas med til London og Roma, men hun dveler aldri ved sin karriere. Det er ikke spor av selvtilfredshet i brevene, drivkraften etter å skape historier er det viktigste. Skjønt, ingenting er viktigere for henne enn barna. Hun tar sin manns barn under sine vinger, og oppfostrer dem som sine egne. Snart blir hun også selv mor. Hennes morskjærlighet vokser og vokser, selv når ekteskapet når sitt bunnivå. Også fosterbarn tar hun til seg, før krigen tvinger henne til flukt over landegrensene.

Så mister hun også sin førstefødte. Han som ble oppkalt etter mors venninne. Anders, døpt Andrea som i Dea.

Dødsbudskapet blir siste brev fra Sigrid til Dea. Her slutter boken og brevkorrespondansen slik vi kjenner den. Mens hun selv så seg nødt til å flykte til Sverige grunnet sitt politiske engasjement, falt hennes sønn i kampen mot den tyske invasjonen.

Ni år, en barnebok og to memoarer senere, fikk også Sigrid Undset hvile.

(Bokblogginnlegg datert 28042016, kopiert i sin helhet fra Ellikkens bokhylle)