Gjennomgang av etterlikningens utvikling, hvor hver periode/forfatter, ved sitt geni, utvikler en metode som gir arvtakere, eller er et viktig sidesprang i slektskapet, eller står som kontrast til hvordan den nye kunst brillierte i det gitte anseende. Litteraturen som bidrag til forståelse og framgang. Fremveksten av den europeiske form for realisme, en seriøs fremstilling av samtiden(es) virkelighet på bakgrunn av en konstant foranderlig historisk bevegelse.
Boka ender med genier som Proust og Virgnia Woolf. Deres stilopphav kan man spore tilbake igjen til antikken, hvor de første påviselige frø ble sådd - om det så var i Det gamle testamentet, eller annensteds. Deres bidrag er like mye geniets, da det er nyskapende i sin etterlikningsmetode, og hva det ser å etterlikne.
Dette er også et svar til spørsmålet som sirkulerte for noen måneder siden: hvorfor og hva er kvalitetslitteratur, og hvorfor velger noen å lese klassikere foran andre andre, mer moderne bøker? Slike diskusjoner som sirkuerte rundt definisjon av mote og kommersialisme (to vidt forskjellige begrep). Selv om de mer subtile poeng gjerne krever en viter for å poengtere - noe jeg ikke er og ikke forsøker på - ligger det kanskje i leserens bevissthet der som en kjent ukjent, at det er noe "i visse klassiske", som man ikke får mettet i bøker som har andre intensjoner enn å først være Sann (, så appell).
Derfor er mitt svar: visse klassiske bøker, ofte de som følger i tradisjoner, er store i stil og har en viss intensjon, og svarer intensjonen godt. Moderne bøker har en annen intensjon, og kan svare disse intensjoner godt; de svarer til det moderne leser søker. En kommersialistisk bok etterlikner markedets topper, og bruker slibrige triks, lages etter mønster som først og fremst ønsker å selge: den kan gjøre dette bedre eller dårligere, og er etter mitt skjønn den moderne lav litteratur. En populær bok følger en populær stil, og kan svare stilen bedre eller dårligere. Det finnes alltid moderne stiler. Om femten år(?), har vi kanskje klassikere blant disse stiler også. Forfatteren som "gikk for langt og mettet ut stilen", han nyskapende, og hun enestående dyktige.
Mitt poeng med pop og kommersialisme har ingenting med Auerbach å gjøre. Det beror kun på min gjetting. Så vik ikke Auerbach om du er uenig med meg, noe en del sikkert er. Jeg regner med jeg både kommer til kort og går for langt.
Til sides med det. Her er listen av de høyst betydelige verk i samfunnets, menneskesjelens, minnets, fortellerens, individenes (etc) etterlikningskunstens fremvekst. Utviklingen av en realisme som utgjør én kvalitetslitteratur. Auerbachs Mimesis hører også til listen, på et innfløkt og komplisert vis (som egentlig bunner ut i min søkte viljekraft).
før gregorius
Det vil si, noen av bøkene.. Henrik IV, Hamlet og Romeo og Julie. Mest om den Elisabethanske tragedies forhold som påvirket av kristen dikting, i kontrast med den antikke tragedie.
Var Borgerlige Sørgespill og et par til som var hovedtemaet.
Snakker også om realismens framgang i Storbritannia, som verken var så kraftig eller så eksplosiv; den begynte før og langsomt tok opp i seg det nyskapte. Mange vil kanskje sette et spørsmålstegn til at han over tre hundre år konsentrerer seg om Frankrike, og ikke også Storbritania og Tyskland (etc).. Vel, han forklarer seg i verket, og er god og ydmyk om dette, men argumentet hans slår sterkere i selve analysens realisering.
Haha. Jeg trodde det at Zola var en tørr fyr. Så overflatisk kjennskap til denne saftige, vulgaire revolusjonsappell hadde jeg at jeg ikke engang rørte flaten.
La oss dette ordet få sitt virke: en-personssubjektivitet. Ikke særlig tiltalende, men det var presist i settingen.
I kapitlet hvor Woolfs "til fyret" og Prousts "På sporet av den tapte tid" er våre protagonister - det siste kapitlet - skrives det også om figurer som den sene Thomas Mann, verk som Knut Hamsuns "Pan" og James Joyce' "Olyssevs". Jeg har valgt ut de verkene som står mest sentral i Auerbachs undersøkelse av europeiske realismes genealogi (om jeg får si det); andre store verk har biroller, som Ibsen i Goncourts kapittel, der Auerbach avslutningsvis snakker om den store litteraturen fra Skandinavia og Russlands irrelevans for hans prosjekt. Han vet å avgrense seg, og det er godt (han innrømmer i etterordet at han så gjerne fikk skrive om flere litterære strømninger, men at det ikke kunne inngå uten å bli uforstyrrende). For å sette det sjuende streket under svaret her: I den moderne europeiske realismes genealogi, er disse verkene av høy kvalitet, og de er også gjerne de fremste i sine egne epoker. Av disse skinner en samtid og bevissthet gjennom: er man interessert i idéhistorie, filosofi, historie, mennesker og (og eller) antropologi, vil man verdsette en slik bevissthet. Det er klart at "klassiske verk" er et enestående innblikk. Langt mer enn ren faktualistisk historie, som etter mitt syn er et objektiv landskap hvor menneskelig skjønn må gjøre sitt virke, for så få en valør. Og langt mer enn Jo Nesbø.