Jeg var i bokhandleren i dag, og ble tatt av sengen over hvor like disse coverene faktsik var, der de stod plassert på hver sin side av disken. Litt forskjellige historier, kanskje? Men jeg synes nå det var artig å se hvordan de har valgt å plassere portrettbildet forholdsvis likt på begge, og at også fargen blå gikk igjen. Det er ikke det at det er noe revlusjonerende med noen av dem, men jeg fant det litt moro å se dem sånn ved siden av hverandre - hvor like de faktisk var. Selv om jeg må innrømme at de ble mer forskjellig når jeg så dem ved siden av hverandre her. Synet bedrar.
Uannsett fikk det meg til å tenke på hva som er "in" på omslag for tiden? Jeg mener, hvorfor er skriften rød på den tyske og engelske utgaven av Kampusch-boken? Og hvorfor er navnet hennes plassert på toppen og over hodet hennes på den engelske? Alt er nok så veldig gjennomtenkt at det nesten er litt skummelt.
Viser 9 svar.
Jeg har lest 2 forskjellige Barbara Cartland bøker hvor de hadde brukt DET SAMME BILDET, bare speilvent det.
Jo, alt for mye egentlig. Derfor blir jeg sittende å prokrastinere. Hvem har vel lyst til å gjøre de tingene man bare må? Man er aldri så effektiv og flink til å gjøre andre ting enn når man har noe annet og viktigere å gjøre som man egentlig ikke har lyst til, vet du. ;) Sant skal sies, at det var faktisk noe jeg tenkte over på min tur i bokhandelen i dag. Er på ingen måte meningen å poste bare for å poste. :)
Det er ikke tvil om at paratekstene i bøker er viktig, flere bøker blir solgt grunnet disse. Like interessant er kanskje den konteksten de blir plassert i grunnet omslaget o.l. Edy Poppys bok Anatomi. Monotoni ble utgitt i flere land, med ulike covere som forfatteren ikke hadde noen innvirkning over. Blant annet ble boka, såvidt jeg husker, plassert i seksjonen for ganske hard erotikk, utelukkende grunnet omslagsbildet... Forøvrig mener jeg forfatteren stilte ut disse omslagene som en fotoutsilling i Stavanger for noen år siden. Interessant i seg selv, egentlig.
Jeg har lagt merke til det samme. Det virker som det er ,,in'' med å ha boken enkel, men likevel gripende. Som feks. en grotesk (tykk) skrift og et enkelt bilde som fanger publikum og en blodflekk i ett av hjørnene.
Etter at Safran Foers "Extremely Loud and Incredibly Close" dukket det opp en hel masse cover med lignende font. Jeg tror tilogmed en bank slo til og hang seg på trenden. Da håper jeg grafikern, om ikke annet, fikk seg en liten selvtillitsrus!
He he he, herlig sagt: )
Sist sett
