Bokelskere.no

Bøker som treffer deg som et knyttneveslag i magen, som stikker som en kniv og som aldri slipper tak i deg igjen. Jeg begynte med bøker jeg selv hadde lest, men har lagt til noen flere etter forslag fra andre.

Jeg tenker ikke legge til flere bøker på lista basert på andres anbefalinger, men folk må selvsagt stå fritt til å komme med forslag fra egne leseerfaringer basert på listas tittel.

Det finnes mange tragiske skjebner, og det kan være både vondt og vanskelig å lese om disse. Det var allikevel ikke primært dette jeg hadde i tankene da jeg satte opp lista, da var det mange andre bøker som hadde blitt med, om mishandling, krig, voldtekt og annen jævelskap. Denne lista kunne hett "Forferdelige fortellinger fra virkeligheten" eller noe i den duren.

Skillet blir nødvendigvis ikke vanntett, og var nok ikke fullstendig gjennomtenkt da jeg først lagde lista (da hadde vel ikke "Fange i natt og tåke" vært med). Men altså bøker som "gjør vondt", hva var det da jeg mente? Den opprinnelige beskrivelsen har fått stå, men nå uten direkte oppfordring til å komme med egne forslag.

Jeg har lest mange bøker som har gjort sterkt inntrykk på meg, som har gjort vondt, som har fått tårene til å trille. Det har gitt meg mye, jeg har lært og fått en bedre innsikt og forståelse for mennesker som er i ulike krevende og vanskelige situasjoner.

Jeg trekker frem de bøkene jeg husker mest akkuratt nå.

Tårer i mørket - DONNA L. FRIES.
Boken er basert på Donnas liv og oppvekst som er preget av grove seksuelle overgrep. Hvordan hun som voksen forstår hva hennes far utsatte henne for. Dette er en av de sterkeste historiene som gjør vondt langt inni sjelen.

Ei hand og holde i - Vigdis Rabben
Dette er historien om sønnen til Vigdis, som har en blødersykdom, som får aids etter en blodoverføring ved sykehuset. Det er utrolig hvordan han klarer å kjempe til siste slutt, ha humøret på topp. Hvordan familien klarer å håndtere dette, samtidig jobbe hardt for at guttens tilværelse skal være mest mulig normal. Jeg klarte nesten ikke lese teksten for tårene bare rant. (Basert på virkelighet).

Daddy's little secret - Tina Davis
Pregnant at 14 and there's only one man who can be the father

Dette er en rystende og tragisk historie. Her følger vi jenta gjennom oppvekst preget av grov omsorgssvikt. Hun forteller detaljert historie med overgrep, og hvordan systemet sviktet henne. Hun har en formidlingsevne som gjør at en lever seg inni hennes verden, og kjenner på smerten hun bærer. Jeg kan ikke si så mye mer da røper jeg bokens innhold. Det jeg sitter igjen med er hvordan er dette mulig, og ikke minst hvordan har hun overlevd.

Tørk aldri tårer uten handsker - kjærligheten, sykdommen og døden. 3 bøker. Jonas Gardell.
Bøkenes historie er ifra 1980 taller hvor aids epidemien kom til Sverige. Her følger vi en homofil guttegjeng, som opplever fordommer, sorg, død og fortvilelse. Hvordan samfunnet da hadde lite kunnskap om aids, og hva de trodde sykdommen skyldtes. Hvordan de ble dømt, stengt ute og forlatt av sine familier. Forfatteren har gjort et godt research, og boken er engasjerende å lese. Vi får innblikk i deres tanker, deres opplevelser, deres historie og deres følelser.

A child call it - David Pelser.
Dette er Davids historie om sin egen oppvekst, hvor foreldrene hater gutten. Han opplever mye vold og straff fra foreldrene. Han forteller om umenneskelig behandling, som er så grove at en kan stille spørsmål om hvor gutten overlever. Hvordan skolen og barnevern svikter. Det som gjør mest vondt, er at dette faktisk har funnet sted. Tittelen på boken går som en rød tråd gjennom boken. David gir oss innsikt i hvordan grov omsorgssvikt påvirker han som barn, og hvordan han i voksen alder klarer å leve med så alvorlig traume i bagasjen.

Paal Andre Grinderud -
Alene nå igjen
Aldri alene
En mor ved navn Wanda

Dette er er tre bøker hvor alle baserer seg på Paal Andre sin barndom og oppvekst med en alkoholisert mor. Han forteller hvordan folk rundt han såg og visste at moren strevde med alkoholproblemer uten å ta grep å melde fra. Hvordan han måtte takle hverdagen med en mor som var totalt fraværende og stadig full. Paal Andre er oppvokst i Drammen og forteller sin historie, hvilken konsekvenser dette har medført for han i voksen alder.

Jeg er ikke gal - bare litt spiseforstyrret & Fra aske til ilden - Hege Aarstad
Hege har spiseforstyrrelse og har strevd med dette i mange år, i boken blir vi kjent med hennes historie, hvordan sykdommen tar fullstendig over kontrollen. Dette er en bok som gir innsikt i spiseforstyrrelsens verden. Vi får føle på hennes smerte, innsikt i hennes verden og ikke minst hennes tanker. Hvordan det er å være pårørende til noen som er så syk. Hege er en dyktig forfatter og formidler sin historie på en levende og engasjerende måte.

Cathy Glass
Så kommer jeg til veis ende i denne anbefalingen. Jeg velger å anbefale en forfatter som har skrevet mange gode bøker. Cathy Glass er en britisk erfaren fostermor som har hatt barn med ulike bakgrunner boende hos seg. Hun har hatt spedbarn, barn, ungdommer, tennåringsmødre osv. Hun har ofte barn med spesiell og utfordrende adferd som har gjort at barna må flytte fra familie til familie. Hun har en fantastisk fin måte å møte barna på. Hun forteller om barna, fra de kommer til henne, deres historie, hvordan hun jobber med barna og sørger for at den mest utrygge blir trygg. Historiene er rystende, tragiske og triste, samtidig som en ser hvordan hun møter de med kjærlighet og omsorg, inkluderer de i familien. Vi får "være med" på møter, og får innblikk i hvordan en fostermor sammarbeidet med barnevernet. Absolutt verdt å lese.

Har et forslag til: novellesamlingen Ambulanse av Johan Harstad. Novellene kan leses separat eller i sammenheng. Leser den nå, så kommer innom igjen og skriver noen oppsummerende ord når jeg er ferdig med den.

Edit: Tok litt lengre tid enn beregnet, ramlet innom Hässelby av samme forfatter synkront med denne og leste førstnevnte ferdig før jeg tok fram novellesamlingen igjen. Mistet litt tråden pga det, men Harstad skriver sabla godt da! Han er en snodig blanding av Murakami og Cormac McC, om det sier deg noe? Såre fortellinger som henger sammen i veldig skjøre forbindelser. Minner om dramaserien The Street, hvis du fulgte med på den? Første novellen er ambulansesjåførens, derfra plukkes neste hovedperson opp osv, rød tråd er lyden av denne ambulansen i natten. Kan ikke annet enn like det jeg leser. Det er vondt, novellene handler om folk som ikke har det så himla supert, for å si det på en smule lettvindt måte.

Men man sitter alltid igjen med noe når man har lest Harstad. Fortrinnsvis i magen.

Andre er visst enig med meg: http://bokelskere.no/tekst/6284/

Nå setter jammen NRK opp Buzz Aldrin (...) til høsten, til min store glede, skal bli spennende å se hvordan de har løst den filmatiseringen.

Huset med den blinde glassveranda , gjør vondt å lese.
En klassiker , som ofte blir brukt som pensum i skolen. Wassmos debut i en trilogi. En gripende beretning om et ensomt barn, med en fåmælt og innesluttet mor som har nok med sitt kjærlighetsløse slit og en med en stefar som misbruker henne. Et drama om lys og mørke.

Den 28.02 kommer boka til Natascha Kampusch, hun som ble kidnappet på vei til skolen og ble innesperret i kjelleren til kidnapperen i 8 år før hun klarte å flykte. Hun har selv skrevet boka.

En annen bok fra virkeligheten som gjør fryktelig vondt å lese og som ikke lett glemmes, er boka om 8 år gamle Christoffer: Jeg tenker nok du skjønner det sjøl.

De fleste kjenner nok saken fra media, men det blir ekstra hjerteskjærende når man her får bli kjent med gutten og ta del i hans oppvekst, og veien fram mot natten da han døde.

Bøker som gjør vondt å lese er Tapte døtre av Xinran og Da vi mistet barna, mistet vi fremtiden av Myrthel Emblem

Fred. ( Arne Garborg.)

Har ikke lest den, men legger den til lista. Vil du skrive to linjer om hvorfor den hører hjemme her?

Jeg leste boken uten å velge den selv. Den var pensum på skolen og jeg gruet meg husker jeg. Så for meg den kjedelige boken. Men nei, den satte spor. Nå 20 år etter , klarer jeg ikke tenke på på Garborgs Fred , uten å kjenne et stikk av tristhet, sinne , medfølelse, oppgitthet og hele spekteret. Å kunne skrive så utrolig bra, ja jeg håper bøkene fremdeles er pensum. Noe jeg kanskje tviler på (hva sier lærerne her inne )?. Det er jo sterke religiøse skildringer, kristendommen viser seg ikke akkurat fra noen god side,lurer på om mange meldte seg ut av kirken etter å ha lest boken. Uansett er det en bok som gjør vondt å lese tom.

Ble egentlig aldri helt ferdig med å bearbeide Phoebe Gloeckners "The Diary of a Teenage Girl". Men ikke heng deg opp i det faktum at den beskrivende tittelen er uoppfinnsom og at den tilsynelatende peker mot en heller ung målgruppe.

Joda, denne boken dreier seg blant annet om smerte, misbruk og turbulent ungdomsliv. Styrken ligger like fullt i hvor usentimentalt og likefremt Gloeckner forteller om sin oppvekst. Dette er ikke nok en biografisk historie om et stakkarslig offer som reiser seg i voksen alder, men en rå og realistisk fortelling om et menneske med like mange dårlige sider, svakheter og feil som alle oss andre. De pinlig nøyaktige blyanttegningene (Gloeckner har tidvis livnært seg på å lage medisinske tegninger, og det synes!) står i slående kontrast til den forstyrrende beretningen med den forbløffende ærlige tonen.

På ett plan er dette en glimrende fortelling om en dysfunksjonell familie, på ett annet en utlegning om menneskenaturens dystreste sider.

Hm, din beskrivelse høres mye mer interessant ut enn tittelen ville gjettet meg til å tro. Den er ført opp på lista!

"Vannliljen" av Hanne Dahl er en forferdelig bok som gjør fryktelig vondt å lese. Jeg greide ikke å lese hele boka, og bare det å skrive om den gjør meg litt uvel.

Har ikke lest den, men har lagt den til lista.

Signerer The Road, som uten tvil er den jævligste boka jeg har lest, til nå. Det frister ikke å se filmen. Kommer sannsynligvis aldri til å lese boka igjen. På den andre siden så åpnet den mine øyne for McCarthy, som jeg har lest flere bøker av etter denne. Ikke noe for sarte sjeler, om man er ute etter Happy Ending er det ikke en forfatter å utforske. Liker hans måte å skrive på, er langt fra ferdig med ham. Tilbake til The Road. Den fikk meg til å tenke på SciFi-sjangeren, og vår måte å fantasere om framtiden på. Hvorfor er man så tilbøyelig til å tro at framtiden blir VERRE enn nåtiden, at vi som mennesker blir mer egoistiske, mer ondsinnede, at det overhode ikke er noe håp, det går kjepprakt til skogen uansett? Man må vel kunne si at verden aldri har vært et bedre sted å være, hvorfor skulle utviklingen gå bakover? En digresjon. Håper jeg ikke forstyrret en framtidig The Road-lesers leseropplevelse nå.

Du har bok på lista som "noen" har anbefalt, skal sporenstreks sette opp på min egen ønskeliste.

Angående forslag til supplement, så står det litt stille akkurat nå. Første som falt meg inn var Sult, men vet ikke helt om den kvalifiserer?

Bra liste du har laget!

Har lagt til Sult, selv om jeg ikke har lest den selv. Kanskje du vil skrive en linje eller to om hvorfor den hører hjemme her? Jeg har ellers fått boka beskrevet som "irriterende", snarere enn "hardtslående".

Leste den slett ikke på gymnaset, som de fleste andre, men først for et par år siden, så jeg får skylde på dårlig korttidshukommelse om jeg bommer totalt. Sult er ganske grundig debattert her på Bokelskerne, og jeg skal ikke gi meg inn på en analyse av boka, andre kan gjøre det mye bedre.

Jo visst er den irriterende! Man får lyst til å røske tak i hovedpersonen og dra ham ut av det miserable universet han befinner seg i. Men, et sted leste jeg at like mye preget av det grunnleggende behovet for mat, så tørster hovedpersonen etter menneskelig kontakt. Er enig i det. Det er den evinnelige, irrasjonelle kverningen om helt banale og absurde tanker som er hovedinntrykket. Får meg til å tenke på at det for tiden snakkes mye om "indre ensomhet" og hvordan mennesker som mangler en samtalepartner surrer seg inn i vrangforestillinger og blåser bagateller opp i abnorme proporsjoner. Hovedpersonen er også besatt av å skjule sin armod for omverden, ingen skal vite at han er fattig og stakkarslig. Også der kan jeg trekke paralleller til vår tid, tror ikke jeg trenger utdype det så mye? Men, sånn sett var Hamsun muligens før sin tid, og boka kan med fordel leses likegodt i dag som for hundreogtjue år siden.

Oppsummert så synes jeg den er veldig forstyrrende, selv om det kanskje er å dra det for langt å si at den "treffer deg som et knyttneveslag i magen, som stikker som en kniv og som aldri slipper tak i deg igjen", men jeg vil slett ikke anbefale noen å lese den om de er i mental ubalanse!

Til slutt har jeg registrert at mange har et "den som lider begår stor kunst"-perspektiv, men der melder jeg pass.

Takk for den lille utlegningen! Litteratur som er verdt å lese handler på et eller annet vis om problemer (våre egne, andres, samfunnets), og Sci-Fi er intet unntak. Sci-Fi skiller seg ut ved at settingen (finnes det et godt norsk ord her, montro?) er eksplisitt gjort svært fremmed for oss leserne. På den måten står forfatteren fritt til å undestreke, karikere, og på andre måter overdrive aspekter ved oss mennesker eller samfunnene våre uten å provosere leseren til å reagere med spontan avvisning av at noe er urealistisk. At fremtidsvisjonene fortrinnsvis er dystopier og ikke utopier burde ikke overraske -- det vil nok være usigelig kjedelig å lese om perfekte samfunn hvor alt og alle er velfungerende. (se forøvrig This perfect day av Ira Levin for et eksempel på noe som ved første kontakt ser ut til å være et utopisk samfunn)

Takk for grundig svar!

Er det rart at jeg foretrekker Douglas Adams' perspektiv på livet, universet, alt? ;)

Vel, det er forskjell på å ha "noe å snakke om", altså problemer i framtiden, og total destruksjon av sivilisasjonen. Muligens derfor jeg ikke leser så mye sci-fi, jeg tviholder på et slags barnslig håp om overlevelse og fremskritt, ikke utslettelse. Mot bedre vitene, kan du velbegrunnet si!

Beklager en noe flåsete respons på et tema du tydeligvis har god greie på, jeg er på gyngende grunn når det gjelder sci-fi og er redd jeg ikke har så mye konstruktivt å tilføye i "diskusjonen". Uansett, The Road gjorde meg grundig deprimert, og den kommer til å sitte i margen veldig lenge er jeg redd.

...

Bokmålsordbokas definisjon på det gode , norske ordet "Setting": ramme, bakgrunn for noe, omgivelser; situasjon

http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=setting&bokmaal=+&ordbok=bokmaal

Jeg får i alle fall vondt i magen av Idas dans!

Ja jeg også. Dette er jo også en sann historie, hvor en mor deler sin sorg og opplevelse med leseren. Utrolig sterkt.

Har ikke lest den, men har lagt den til lista.

"You don't know me" av David Klass. Den norske oversettelsen (Du kjenner meg ikke) er ganske dårlig, men boka får gjennom sitt budskap uansett.

Har ikke lest den, men har lagt den til lista

Fin liste, dette her. American Psycho kan kanskje nevnes?

Den har jeg lest, og jeg setter den på lista når den er foreslått, men den gjorde ikke noe særlig inntrykk på meg - slik jeg husker den var den først og fremst repetitiv, ekstremt opptatt av detaljer, og alt i alt temmelig kjedelig i lengden. Andre har åpenbart hatt en annen opplevelse av den.