Bokelskere.no

I Simone de Beauvoir: Skapningen av en intellektuell kvinne viser Toril Moi hvordan Simone de Beauvoir ble Simone de Beauvoir, den ledende feministiske tenkeren og den symbolske intellektuelle kvinnen i det tjuende århundre.

Ved å blande biografi med litteraturkritikk, feministisk teori og historisk og sosial analyse, gir denne boken en helt original analyse av Beauvoirs utdannelse og formasjon som intellektuell. I Det andre kjønn viser Beauvoir at vi stadig gjør noe ut av det verden prøver å gjøre oss til. Ved å rekonstruere den sosiale og politiske verdenen der Beauvoir ble forfatteren av Det andre kjønn, og ved å vise hvordan Beauvoir reagerte på presset fra denne verden, anvender Moi Beauvoirs ideer på Beauvoirs eget liv.

Denne boken, som spenner fra en undersøkelse av franske utdanningsinstitusjoner til refleksjoner over forholdet mellom frihet og flørting, avdekker konfliktene og vanskelighetene til en intellektuell kvinne på midten av det tjuende århundre. Gjennom sin analyse av Beauvoirs liv og arbeid viser Moi hvor vanskelig det var – og fortsatt er – for kvinner å bli tatt seriøst som intellektuelle.

To store kapitler om Det andre kjønn gir en teoretisk og politisk analyse av denne epokale teksten. Det siste kapittelet tar for seg Beauvoirs kjærlighetsliv, depresjonene hennes og frykten for aldring. I en stor ny innledning diskuterer Moi Beauvoirs brev til elskerne Jacques-Laurent Bost og Nelson Algren, samt hennes nylig publiserte studentdagbøker fra 1926–27.

Moi drøfter spørsmålet om det personliges plass i filosofi og teori. Med utgangspunkt i en analyse av Simone de Beauvoirs filosofiske stil viser hun at det går an å bruke det personlige uten å gi avkall på det filosofiske håpet om å komme fram til generelt gyldige innsikter.

Hvordan kan en best forstå kjønn? Er kroppen grunnlaget for kjønn, eller er kjønn rett og slett en sosial norm? Blir kjønn noe lettere å forstå dersom vi omhyggelig skiller mellom biologisk og sosialt kjønn? Moi gir i dette essayet en kritisk analyse av poststrukturalistenes syn på kjønn, og viser at Simone de Beauvoirs fenomenologiske forståelse av hva det betyr å ha en kjønnet kropp, er et dypt relevant og radikalt alternativ både til poststrukturalismen og til andre utbredte kvinnelighetsteorier.

Viser hvorfor sjelløs språkbruk og et fremmedgjort forhold til språket er farlig, både for den enkelte og for demokratiet.

Språket kan vise oss virkeligheten, men bare dersom vi utvikler evnen til oppmerksomhet. Å finne ord er å lære å se.

Å lære å se er å finne ord. Til grunn for våre moralske vurderinger og vår forståelse av verden må vi anlegge det Iris Murdoch kaller «et rettferdig og kjærlig blikk».

«Den fyrste moderne journalisten», blei han kalla, og han står bak nokre av dei store høgdepunkta i den norske nasjonallitteraturen. Aasmund Olavsson Vinje blir ofte trekt fram som ein føregangsmann. Kva spor har han faktisk sett etter seg? I Ferdaminni fraa Sumaren 1860 skildrar han ferda si gjennom store delar av innlandet med humor, vidd og realisme.

Toril Moi drøfter Ibsens kulturelle ressurser og den estetiske debatten i hans samtid. Hun analyserer idealismen som estetisk norm, og viser på hvilken måte Ibsen frigjorde seg fra den idealistiske tvangstrøyen.

Særlig tar hun for seg dikterens visuelle verden: visuell underholdning, maleri og teater. Sentralt i hennes tilnærming står Ibsens kvinner, språk og mening, ekteskap og frihet - og synet på det hverdagslige.

Moi hevder at den tradisjonelle motsetningen mellom realisme og modernisme hindrer oss i å forstå Ibsens modernisme, som raffinert viser oss at det ikke finnes noen motsetning mellom illusjon og refleksjon.

Hun er en godt kjent offentlig skikkelse, som ofte blir intervjuet i norsk presse, men som sjelden er verken privat eller mer personlig enn rollen som kjent akademiker tilsier.

I denne boken danner nettopp hennes eget liv materiale for en utforskning av de filosofiske, politiske og eksistensielle spørsmålene hun har undersøkt gjennom sitt forfatterskap og sin forskning.

Moi snakker med Ane Farsethås om oppvekst på 1950-tallet, om radikale miljøer i Bergen, Oxford og Paris, om språk og litteratur, om transdebatt og identitetspolitikk, om flørt og filosofi – og om Nietzsches paraply.