Den endelige og udiskutable lista over hva som er gode tegneserier. Ei slik liste vil selvsagt være dominert av europeiske (fransk/belgiske) kvalitetsserier fra siste halvdel av forrige århundre. Dersom et par amerikanske serier skulle snike seg inn, må det ses på som et hendig uhell. Likeledes vil listen være kjemisk renset for japansk manga-møl og kjipe avisstripe-humorserier som Blondie, Billy eller Pondus. Når jeg legger ut enkeltalbum heller enn hele serier og livsverk, er det selvsagt bare pga. listeformatets begrensning. Albumene bør ses på som representanter for større deler av forfatterens livsverk. En reell nominasjon av enkeltalbum ville fort kunne føre til at listen ble dominert av en, kanskje to kunstnere. Det kan selvsagt være at enkelte vil være uenige i noen av de valgene som her blir gjort. La meg derfor allerede i starten presisere: disse tar feil.
En av få ting som er bedre enn det Enki Bilal har gjort på egenhånd, er de albumene han lagde sammen med Pierre Christin fra 1975 til 1983. De er skittenrealistiske og sterkt politiske, enkelte også med en istenk av magisk realisme. ”Jakten” ble av den daverende franske ambassadøren til Sovjetunionen beskrevet som ”den beste boken om Sovjetunionen [han] hadde lest”. Europeiske radikalere som ikke har lest denne og ”Den sorte ordens falangister” burde skamme seg. Dette er albumene: De glemtes krydstogt (1975), Steinskipet (1976), Byen som ikke fantes (1977), Den sorte ordens falangister (1979) og Jakten (1983). Disse (unntatt den første) kan kjøpes på norsk på et antikvariat om du har griseflaks, eller på engelsk i disse samlingene: Townscapes og The Chaos Effect.
Man trenger ikke si så mye mer om Hugo Pratt enn at han er selvskreven på denne lista. Lett surrealistisk til tider utfordrer han hjernen din. Siden det er gått mote i å skryte av hans effektfulle bruk av skygger, skal jeg ikke gjøre det her. Ellers kan også hans westernserier ”Fort Wheeling” og “Indian Summer” (sammen med Milo Manara) anbefales. På norsk kan den søkkrike kjøpe Corto Maltese på serie.no. Se opp for svært stive luksuspriser.
Jeg har allerede sagt en del om Enki Bilal. Denne 3. plassen er for hans soloarbeider. Mest sentralt står Nikopol-trilogien (utgitt i 3 album i Norge på 90-tallet), og hans seneste arbeid, den såkalte ”Monster-tetralogien”. Bilal har også regissert en film med bakgrunn i Nikopol-trilogien som kan anbefales, Immortel.
Jean Girauds pseudonym når han tegner science fiction har produsert mye interessant i årenes løp. De to mest sentrale verkene - John Difool og Edenas hager - er delvis utgitt på norsk, men for å skaffe deg hele Edenas hager-serien, må du ut på dansk eller engelsk språkvei. John Difool-serien han laget sammen med Alexandro Jodorowsky kan kjøpes i samlingene Incal: The Epic Conspiracy og Incal: The Epic Journey. Let etter Edenas hager på Tronsmo, eller antikvariat.
En fransk-belgisk klassiker av de helt store. Kanskje den mest populære Fransk-belgiske albumserien (om man ser bort fra humorseriene) i Norge.
Du kan lese denne serien som et postmoderne desillusjonert marxistisk revolusjonsromantiserende drama av episke proporsjoner. Og det synes jeg du skal. Det er da den blir best. Både denne og oppfølgeren er utgitt på norsk. Begge er vanskelig å få tak i brukt. Begge finnes på Amazon og på DC++.
Claude Auclair er noe for seg selv. Hans romantisering over det lavteknologiske bondesamfunnet kan kanskje virke noe naivt og framtidspessimistisk i serien ”Simon fra Floden”, men han klarer å fange en stemning svært mange som har vokst opp i en kald krig vil kjenne seg igjen i. Flammetreets blod er hardt og godt oppgjør med imperialisme, slaveri og maktmisbruk, og Bran Ruz har gitt meg en av de mest intense leseropplevelsene jeg kan huske. Antikvariat folkens, antikvariat. De første bindene av Simon fra Floden kan også gjenfinnes i noen nummer av Serie Spesial.
Oppskrytt? Kanskje, men jeg vil heller si at det er albumene som står over på lista som er blitt neglisjert. Denne ble utgitt som en 6-binds miniserie på 80-tallet, men er senere gjenopptrykt i en av de siste årgangene av Magnum. På engelsk finner du den på Amazon.
I disse G8-tider kan det jo absolutt være viktig å spørre seg: Hvem vokter vekterne?
Styr unna TV-serien, les heller tegneserien (kan også utvides til en generell leveregel). I likhet med Simon fra Floden er dette en verden-etter-katastrofen-serie. I motsetning til sistnevnte er Jeremiah i mindre grad preget av en kamp mellom gode og onde tendenser i samfunnet, men heller en historie om en mann (eller to menn om man er snill med Kurdy) som forsøker å beholde et minimum av anstendighet i en verden som er redusert til alles kamp mot alle.
Serien gis fremdeles ut, men selvsagt ikke i Norge. Nå er det på tide at for eksempel Agent X9 kjenner sin besøkelsestid og trykker de albumene som ikke tidligere er utgitt på norsk. Serriøst!
Til slutt må vi ta med Tintin. Kanskje ikke i kraft av overlegen kvalitet sammenlignet med de ovenstående serier, men i kraft av å ha etablert en seriekultur som la grunnlaget for det vi i dag kjenner som fransk-belgiske serier. Om de senere tegnere og forfattere er gode, er det delvis fordi de står på Hergés skuldre.
Kjennskap til Tintin er et nødvendig fundament for kjennskap til tegneserier generelt.