Bokelskere.no

Romanen skildrer en lybecksk kjøpmannfamilies skjebne gjennom fire generasjoner. Grunnleggeren av familiefirmaet, Johannes Buddenbrook, tjente seg rik på kornleveranser til hæren. Sønnen Johann befestet handelshusets posisjon ytterligere. Men i tredje generasjon dukker problemene opp.

I denne novellen, skrevet i 1912, møter leseren Gustav, en forfatter som plutselig får for seg at han skal reise til Venedig. Han tar inn på et hotell på Lidoen, der han treffer unggutten Tadzio, som blir en besettelse for ham, alt skildret mot en bakgrunn av død og forfall i pestens Venedig.

Et tuberkulosesanatorium i Sveits blir like før første verdenskrig et samlingssted for fysisk og sjelelig syke mennesker. Sanatoriet blir med sine pasienter og deres diskusjoner, et bilde på det syke Europa. Boka ble første gang utgitt i 1924.

Charlotte Kestner ankommer Weimar i september 1816, tilsynelatende for å besøke sin søster. Hun er imidlertid ute etter å oppsøke sin ungdoms flamme, dikteren Goethe. 44 år tidligere gjorde han henne udødelig ved å skrive henne inn som Lotte i romanen Den unge Werthers lidelser. Romanen bygger seg opp mot dette skjebnesvangre møtet.

I Tragediens Fødsel skriver Friedrich Nietzsche: «Bare som estetisk fenomen er tilværelsen og verden rettferdiggjort for alltid [...]» (s. 55). Thomas Mann har påpekt at dette utsagnet stammer fra Schopenhauer.[1] Senere i sitt essay omtaler Mann to alvorlige feil ved Nietzsches tenkning som han mener å påvise. Den ene feilen er en «[...] miskjenning av maktforholdet mellom instinkt og intellekt her i verden [...]» (Mann: 30). Den andre feilen er «[...] at han setter liv og moral i et fullstendig falskt forhold til hinannen, at han oppfatter dem som motsetninger.» (Mann: 31). Videre skriver Mann: «Den virkelige motsetningen er mellom etikk og estetikk» (s.st.). Jeg skal knytte disse påstandene opp til en drøfting av Tragediens Fødsel. Den første feilen Mann postulerer peker mot Nietzsches kritikk av det «teoretiske menneskets» ensidige fokusering på en instrumentell apollinsk verdensforståelse. Den andre feilen finner han i Nietzsches ansats om at det estetiske fenomenet er den eneste sanne kilden til kunnskap om livet. I det som følger skal jeg se nærmere på disse problemene hos Nietzsche. I den forbindelse vil jeg trekke inn Theodor W. Adornos essay «Tale om lyrikk og samfunn» som motvekt til Nietzsches synspunkter. Adorno representerer en historiefilosofisk og samfunnsrettet tenkning som står nærmere Manns humanisme. Vi skal se at Nietzsches og Adornos tekster utfordrer og utdyper hverandre på fruktbart vis. Siden Nietzsche her knytter det lyriske jeget til en drøfting av allmenn estetikk, vil jeg bruke begrepene «lyrisk jeg» og «estetisk jeg» om hverandre som tilnærmet synonyme. Målet er å klargjøre Nietzsches påstander gjennom å ta standpunkt til Manns innvendinger mot dem.
Irrasjonell optimisme av Erik Skjeveland