Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forfatteren av romanen Home is whereyoudie, sier Mr. Saunders blir invitert til herreklubben The Dandy Dilettants, hvor han treffer på lapsen og dagdriveren Oskar Muri jr. Fortellingen som følger er en nedtegnelse av Oskar Muri jr.s oppvekst og liv hos foreldrene på Slemdal og hos tanten på Frogner, om forfedrenes storhet og ruin og om tilværelsen i skyggen av den foretrukne lillebrorens fall; som et slags forvrengt speilbilde av en mulig selviscenesettelse. I sine tre siste bøker har Terje Holtet Larsen skrevet frem en akutt og personlig prosakunst som har gjort inntrykk på mange. Om en av disse bøkene skrev kritikeren Tom Egil Hverven at han "skrur tendensen til selvbiografisk skriving i norsk samtidslitteratur til et smertepunkt og kvalitetsnivå få andre forfattere kommer i nærheten av". Med Dilettanten gjør Holtet Larsen en ny dreining i sitt eget forfatterskap.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788249509201
EAN 9788249509201
Språk Bokmål
Sider 397
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Riksmålsforbundets litteraturpris 2012
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Sånn skulle det fortsette. Det ensomme barnet skulle bli til en ensom mann som hadde lett for å trekke seg unna. Han ble en mann som unngikk andre så sant det var mulig, en mann som benyttet enhver anledning til å trekke seg unna, en mann som måtte anstrenge seg til det ytterste for å oppføre seg normalt i andres selskap, og som alltid lengtet vekk, uten å vite hvor, bare vekk.
I mine yngre dager kunne jeg selvsikkert påstå at det ikke var litteraturens oppgave å gi trøst. I dag vil jeg foreslå det motsatte. Vi trenger trøst. Intelligent trøst. Vi trenger å bli minnet om våre menneskelige egenskaper.
Jeg var tildelt rollen som den som skulle gå upåaktet gjennom livet. Det høres kanskje enkelt ut, men man risikerer å komme i tvil om hvorvidt man faktisk eksisterer. Man er overlatt til seg selv, man har ingen som så å si kan bekrefte ens eksistens.
Bøkene jeg skriver er av en slik karakter at kun noen ganske få finner det meningsfullt å lese dem. Man kan si at de har vist evnen til å unndra seg alminnelig oppmerksomhet.
Jeg tror jeg trygt kan påstå at min barndom gikk temmelig sporløst hen over mine foreldre, og dermed også over meg. De skjønte ikke hvem som hadde sendt meg eller hvordan jeg hadde havnet under deres tak. Som en naturlig konsekvens av deres usikkerhet, skjønte jeg ikke selv hvem jeg var.
Uten hjernens evne til å glemme ville vi alle ha vært fullstendig vanvittige.
"Far pleide å si at ingenting er så arvelig som fattigdom," sier hun, "og du behøver ikke engang å vente halve livet på at arven skal bli din, du får den i det øyeblikket du unnfanges. ...."
Det finnes så uforståelig mange eksperter på livet.
Min tante hadde søkt tilflukt i sin egen hjelpeløshet. Hun visste ikke hvor hun ellers skulle gjøre av seg.
Det er faktisk lettere å holde seg flytende enn det er å gå under. Man flyter fordi man ikke våger noe annet.