...Han føler at nå veit han meininga med livet. Han har lært det i kvell. Det er han far som var læremester. Det suser og syng i sinnet hass, vårnatta ligg blå på ruta, han føler kreftene i armer og rygg. Og nå veit han at dom ska brukes, itte berre tel dagens slit, men hår dag ska menneskja leggja att litt ta seg sjøl i ei gjerning mens kreftene er der, da gjør det ittno å bli gammal og sengeliggandes, da lever en i ei bru over en bekk, i en veg igjennom en skau, men ingenting lever i en blank stein på ei grav. Den ska berre gi deg navnet på mannen, så går du sjøl og finn han att i jevnere veg.

"En ongdom ska ha åndelige interesser," sa Brekkestøl. "Meld deg inn i sangkoret og syng om bygda og læinne," sa'n. Det var lett nok å sea det for han som kunne gapa så en såg gullplomber bortover det hele. Men har en miste den eine framtanna, og de andre er på tur tel å gå såmmå vegen, så har en noe anna å tenkje på hell åndelige interesser.

Det er derfor alle turista på liv og død ska rote borti det gamle. Dom ska ha en målestokk over å langt dom har nådd sjøl! "Det er æiller noen stas å nå fram hvis'n itte kæin sjå seg telbars og kontrollere avstanden,"

Det vart itte som hu hadde tenkt, men a Gunvor Smikkstugun var vant tel at det rakne litt i det en gikk og tenkte på når'n fekk det på nært hold.