Der sitter vi da likesom paa randen av jorden og peker ut i det blaa med stangen, vi to bitte smaa mennesker, som har haket os fast i hverandre og holder isammen for selskaps skyld. Vi sitter med ryggen til verden og ser ut i det endeløse og hører paa vinden, som stryker forbi, og bølgen, klingrer op efter fjeldet. Og alle slags tanker dukker op, tanker vi trodde var kommet bort og som hverdagslivet hadde slitt av os, tanker vi tenker som smaa barn...

Det knaser skjørt under støvlehælen, moset ligger som en rute, pors og lyng og blaabær og mikkelsbær - det har altsammen smaa glasbukser paa, som gjør at det ikke kan røre sig. Der hænger et enslig bær fra i fjor, jeg brækker det forsiktig av kvisten og holder det op i haanden. Det ligger ind i en kapsel av is, en ørliten kandisert frukt, blaa og blank som en fin perle.